Virkelighetsbyen

Virkelighetsbyen – som her og der inntegnes
av lønnetrærne, solrefleksene fra fjorden –
Gabels gates mange innsmett og alt det som er
tarvelig og nesten uforståelig i en slik liten
gatestump i verdensmålestokk

Det er ikke den som strekker seg etter meg.
Den er det jeg strekker meg etter – stundom
som en besøkende; stående som forstenet
mellom ting som en gang
aldri var og som ikke kommer til å bli

Som vandingsmann
på en aldri sluttende gjennomreise
rører jeg meg
i skyggebevegelsers halvtrinn
dog uten å få fingerberøring
med alt det der ute -
de halvmørke angstsmugene
og de blendende solbeslåtte torg

Fordi jeg er en lærling, og ubekjent
med – fenomenet Virkelighetsbyen

Stundom tenker jeg. Hvem var det
som kunne ha vist meg den? Denne
egentlige byen – den myldrende,
utydelige, presise
høytidelige og latterlige byen
hvor mennesker bor?

Og bymenneskene kunne ha sagt til meg:
- Her er den; Virkelighetsbyen, lille lærling.
For siden å peke på meg, mens de ropte:
Det er der du er, ja
& egentlig er det
du som er din egen by

Den ubekjente men tenkelige byen
som aldri gir noe tilbake - -
men bare tar, og tar -

I så fall ville min tid være ute,
og derfor fortsetter jeg overstadig muntert
med å flytte på alle byers kulisser
som i følge mine antagelser og
passerende stemningsskifter
vil gjøre meg til kongen av meg selv -
mens jeg byr på et ørlite dryss av anger
innhentet fra fortiden
til ære for alle som har fortjent den
etter fremførelser av omtvistelige begivenheter
i ettermiddagsskyggene på navnløse
løkker i byen før virkeligheten ble til - -