søndag 6. september 2009

Reflekser fra et knust speilbilde


Alle vil på liv og død overbevise meg om at min sønn er en fiksjon. Hvis de ikke hadde vært så opptatt av dette, ville de sett at han er forbløffende lik sin far. Skulle ikke jeg kunne se det, som selv har født ham?

Jeg vet at det er vanskelig å skille mellom det jeg virkelig har sett, og det jeg påsett og vis ikke har sett. At det er vanskelig å skille mellom sannheten og de andre løgnene. Når man forsøker å trekke opp et skille, gjør det ikke saken enklere at Løgnen utvilsomt er Sannhetens yndlingselskerinne. Men når det gjelder min førstefødte, Balais, så er jeg selv beviset for at han eksisterer.

Det kan selvfølgelig herske tvil om hvorvidt jeg under en rangel datt ned fra tredje etasje i et uferdig bygg i Rotterdam og brakk hoftebenet. Ble jeg for eksempel innlagt på et av byens sykehus med nattbord og et vannglass med luftperler i og Thomas Manns ”Trollfjellet” under hodeputen?

Jeg kan ikke kjenne antydning til noe i hoften. Derimot lider jeg av generell arteriitis, og plages tidvis av noen problemer med leveren

Dessuten vet jeg hva angst er.

Det første utbruddet kom i Milano den 3. juni 1973, da jeg ble invitert til en såkalt venns leilighet sammen med en såkalt venninne. Inne i leiligheten, i entréen, var det montert et speilarrangement hvor jeg kunne betrakte meg selv bakfra, i profil og forfra på samme tid.

Jeg løp skrikende ut på kjøkkenet, og forble der.

Denne opplevelsen, og den som fulgte, gjorde at jeg foreløpig ikke tør å ha venner, jeg tør ikke å eie noe, ikke våger jeg å sove eller å være våken, og jeg tar aldri imot brev eller pakker som kommer med posten. Verken fra fremmede, eller fra forhenværende bekjente.

Det eneste som nå gir meg en illusjon av trygghet, er å tilbringe tiden sammen med bror Børst, søster Natt – og min sønn, Balais. Verre kunne det ha vært.

Men livet har ikke alltid fortonet seg slik.

Ikke den junidagen i 1973, da en åttearmet blekksprut med hvit frakk halte meg ut av det milanesiske kjøkken, iførte meg en tvangstrøye av datidens mote, og bar meg ned trappene som et spastisk lik med blodet sydende inne bak karveggene.

Nede ved fortauskanten ventet en stor mørkeblå ambulanse av amerikansk modell.

Den ene bakdøren ble åpnet, og en herre i mørk blå frakk, vidbremmet brun hatt og en stri velpleid mustasje i samme farge vinket meg bort til seg. Det ville i praksis si det samme som at de fire bærerne – som nå var kommet inn på scenen – dyttet og halte meg inn gjennom den åpne bakdøren.

Vel innenfor spente de meg fast i en stol som var utstyrt med to forniklede rør, ett på hver side av seteryggen. De var begge bøyd og pekte ubehagelig mot tinningene mine. Jeg vred hodet skremt fra side til side og fanget røråpningene vekselvis med øynene, slik man med en blanding av nysgjerrighet og skrekk betrakter remediene rundt operasjonsbordet før kirurgen skal foreta et uskyldig inngrep.

Det var ikke til å komme bort fra – at de fordømte rørene siktet på meg.

Allikevel skiftet jeg taktikk og ble sittende lydig og urørlig i stolen.

Døren ble omsider smelt i lås, og vi tok av fra fortauskanten.

Den blå herren plasserte de ti glinsende rørmunningene – som nå mest av alt minnet om kanonløp - resolutt mot tinningene mine.

- Det pleier å hjelpe med en gjennomluftning, sa han uhøflig.

Han betjente en spak, og sendte med lysets hastighet en rød kvartskrystall ut av venstre rør. Den trengte inn to centimeter over øret mitt, pløyde en glattslipt tunnel gjennom hjernen, og kom ut på den andre siden for deretter å gli ned i tvillingrøret.

Jeg protesterte uten engasjement, og altfor sent.

Bilen stoppet omsider utenfor en svær bygning som var kledd med blyplater, og man geleidet meg inn.

De skysset meg gjennom lange, vindusløse korridorer og plasserte meg til slutt i et trangt rom uten inventar.

Det overveldende sollyset sprutet plutselig inn gjennom en åttekantet glugge høyt oppe på veggen og saltet det grågrønne gulvet. Døren slo i bak meg.

Da fikk jeg øye på dyret. De halvt oppspiste ørene lå flate, og pelsen var sprikende og elektrisk. Du og jeg i et lukket rom, tenkte jeg.

Det gikk til angrep øyeblikkelig. Bet og krafset med jernkjever og gule tannklør i underarmene og fingrene mine. Jeg hamret på ståldøren med dyret dinglende fra fastlåste kjever rundt armen min.

Døren gled opp, den hadde aldri vært boltet, og jeg kastet meg ut i korridoren. Dyret slapp forskrekket taket og ble sittende hjelpeløst tilbake i værelset fordi det tydeligvis ikke klarte å fatte at universet består av mer enn ett rom.

Nå var den hvite korridoren plutselig befolket. De kom og gikk, trillet og leid av hjelpere. Noen få, antageligvis nykommere som jeg, gikk for egen maskin. Hvor lenge ville de/jeg klare det?

Jeg festet meg ved en mørkhåret kvinne som var anbragt på et avlangt brett som ble rullet frem på gnislende hjul. Det var noe med øynene hennes.

Fordi jeg trodde jeg var på flukt fra noe, forsøkte jeg å gjøre meg så ubemerket som mulig. Jeg ville prøve å komme meg til enden av korridoren for å finne en utgang.

Her var ingen ender, ingen utganger. Bare innganger til nye korridorer som hele tiden spiste opp seg selv. Hvor det samme hele tiden skjedde samtidig.

Jeg prøvde å la være å løpe, men klarte det ikke.

Og øyeblikkelig var Den blå Herre der. Han skjøv meg hardhendt mot en smal dør som ikke hadde vært der tidligere. Jeg strittet imot.

- Vi burde med en gang ha skjønt at individuell dyreterapi ikke er noe for Dem. Alvorlige tilfeller som Deres krever en omfattende sjokkbehandling, og derfor har vi bestem oss for å sende Dem ut i verden, snerret han med et ondt smil. Den lyserøde tungen hans formet en gotisk S. – Slaraffentilværelsen er over.

Jeg krabbet skjelvende gjennom den trange åpningen, og kom inn i en stor, opplyst hall. Døren bak meg kolliderte med sin anti-dør og var ikke mer til.

Foran meg var alt bygget opp av pappmaché og formet som et dallandskap.

Så dette var altså verden. Som jeg hadde hørt så uendelig meget om.

Sirlig malt i rødt, gulrødt, brunt og grønt. Jeg befant meg høyt oppe i en bratt dalside, og begynte uunngåelig å skli ned mot en dansende uskyldsblå bekk.

Med kavende armer og ben fikk jeg berget meg inn på en berghylle.

Der satt allerede en faun. Han snakket med en skuespillers stemme, og jeg tenkte: er verden et underjordisk teater kledt med blyplater?

Finurlig og servilt anla jeg et dramatisk patos for å skape en følelse av tilhørighet, og kastet meg ut i den meningsløse dialogen som var dialekten på disse kanter.

Slik krabbet, ålte og stavret og sjanglet meg fra person til gruppe til familie til kjæreste og læremestere. Båret oppe av en falsk stemme og et blendene smil.

Det kunstige sollyset fra et usynlig armatur strømmet i milde tunger ned over kroppen min.

Etter noen år oppdaget jeg grensen – der pappmachéen tok slutt. Der prosceniet begynte.

Utenfor lå teatersalongen med tomme rødvinsfargede plysjbenker. Det var altså et teater. Overveldet av denne oppdagelsen lot jeg meg øyeblikkelig falle ned i orkester, og fikk et skarpt støt i korsryggen. Au, sa jeg.

Salongen lå innpakket i et uforpliktende fløyelsmørke, slik teatersalonger gjør under forestillingen. Som kjent er det på scenen det farlige skjer.

Da øynene mine hadde vent seg til det prikkende teatermørket, oppdaget jeg henne på nytt – den mørkhårede fra korridoren. Hun befant seg litt ute på siden, omtrent midt i parkett. Jeg kjente henne øyeblikkelig igjen. Øynene.

Trillebrettet var borte.

Jeg forelsket meg straks i de buede lårene henne, i leggene og knehasene. Kort sagt.

Da jeg omfavnet henne fikk jeg en ubehagelig følelse av at noen betraktet oss fra scenen. Det ble jo stikk motsatt av slik det skulle være. Jeg mener, tilskuerne er skuespillerne og alt det der. Derfor trakk jeg henne med meg til bakerste benk i salongen. Til kyssebenken.

Hele tiden hadde jeg følelsen av at en av de fordømte skuespillerne oppe på scenen stirret nysgjerrig ut i salen i stedet for å passe jobben sin.

Da lot jeg det bare være oss to.

Særlig meg.

Jeg danderte henne langs kanten av rygglenet på benken. Da hun lot bena falle ned, ett på hver side av seteryggen, åpnet vulva seg med et varsomt smell. Forsiktig, forsiktig klatret og skubbet jeg meg inn over henne.

Jeg kjente en glødende ømhet for oss to.

Særlig for meg.

Da jeg ville kysse de glinsende, våte, skinnende leppene hennes hevet hun plutselig øyenlokkene sine.

Og der inne stirret jeg rett inn i øynene mine. De gamle grågrønne irisene med et snev av turkis.

Forbauset senket jeg hodet, og etter hvert som øynene våre kom nærmere og ga en illusjon av å bli større, kunne jeg se punktene der hornhinnene var gjennombrutt til ære for pupillene. Som var de omhyggelig stanset ut med et presisjonsverktøy.

I massen av friskt blod bak hornhinnen fløt to vettskremte baneøyne i miniatyr. De flimrende, fuktige og spørrende barneøynene mine.

Hjelpeløst svømmet de rundt i bloddønningene.

Og jeg kunne kjenne hvordan den kroppstempererte sprøytet ut og rullet med hurtigtogsfart innover i systemet mitt – og befruktet meg.

Hva gjør man så når forestillingen er over?

Jeg forlot den tomme salongen og spaserte ut gjennom teaterfoajéen og inn i en ny verden. En verden som jeg riktignok hadde en fjern erindring om, men som ikke ble mer hjemlig av den grunn.

Og det er ikke nettopp noen følelse av hjemlighet som har preget vår tilværelse etter at Balais ble født.

Nok engang har vi feiret min sønns fødselsdag, og denne dagen har ikke skilt seg nevneverdig ut fra alle de andre dagene. Det har kanskje knirket litt mer enn vanlig i en anleggsheis i Dronningens gate, og det har muligens regnet en smule.

Men ikke desto mindre er det Balais’ fødselsdag i dag. Det kan enhver idiot lese ut av almanakken. Og den dagen har vi altså feiret med banankake, lommekniv med syntetisk perlemorshåndtak, ananasbrus, mitt skib er lastet med aprikoskrem, knallbonboner og andre gode saker.

Og et kyss på truten.

I anledning dagen ga jeg Balais et godt varmt bad, og etterpå smilte han og strøk seg tilfreds over huden.

Så sa han med et søtt forventningsfullt smil:

- Hvordan var det da jeg ble født?

Jeg lente meg tilbake i stolen, tok en slurk sherry (i anledning dagen), og fortalte ham det enda en gang:

- Først var det slik, kjære sønnen min, at jeg så veldig gjerne ville ha deg – fordi jeg aldri ville kunne leve hvis ikke du var der. Ja, jeg trengte deg så sårt fordi jeg var så alene i verden, at du ble unnfanget – og det klarte jeg helt alene etter å ha sett meg selv i øynene for første gang. Og det hastet slik med at du skulle komme ut i verden, at jeg slett ikke hadde tid til å gå rundt i ni måneder med deg i kroppen slik mange kvinner visstnok gjør.

Så den selvsamme dagen som du ble unnfanget, bestemte jeg meg for å hente deg ut av meg. Men for at du skulle bli til i verden, måtte jeg gjøre et veldig alvorlig inngrep i meg selv. Et voldsomt og farlig inngrep. Alt dette måtte til for at du skulle komme ut av mitt mørke og bevise at selv det mest uhyggelige og kullsorte mørke har et lite lys inni seg.

Mens jeg skrek av smerte da du ble født vant viljen min til å skape deg en foreløpig sier over angsten.

Og du ble til.

Men det aller viktigste er at jeg vet at du er til. Ikke bry deg om at folk rundt i byen ler av oss. Av og til smiler de av seg selv også, så sant de kan tjene noen kriner på det.

Vi kjenner dem vi, Balais. Du og jeg.

Så får vi bare vente og se.

Dette er et temmelig nøyaktig referat av hva jeg sa til sønnen min på fødselsdagen hans.

Men nå er det natt, og da skilles Balais’ og mine veier for en stund. For når jeg ser søster Natt stå på terskelen, da vet jeg at det er min elskede jeg ser. Og henne kan jeg bare være alene med. Fra da av stirrer jeg meg blind på henne, ikke uten frykt, men suger likevel til meg hennes tusen blomsters duft. Jeg overgir meg helt og lengter gjennom dagers spisse lys etter nye elskovsstunder i hennes favn.

Nå er hun der igjen, og nok engang har jeg måttet vende min sønn ryggen – for en stund. Jeg har måttet henge huden min av meg over stolryggen ved vinduet, slik nattens tause, mørke herskerinne krever.

Den alle minste berøring med mine avkledte muskler vil smerte bortenfor alt. Og berøring er jo hva det dreier seg om. Men jeg har heller ikke glemt at vevet inn i smerten ligger en pulserende tråd av visdom som overvinner all lidelse.

I mørket klarer jeg igjen å distansere meg såpass fra tankene at jeg kan begripe innholdet i dem. Det er umulig om dagen, når lyset suger all kraft ut av meg, og jeg bare klarer å holde meg oppreist med min sønns hjelp.

Men selv her inne i den varme natterusen, finnes en hukommelse som kan varsle om katastrofer ved daggry. Selv gjennom angstens lukkede øyelokk kan jeg skimte det gule skimmeret på østhimmelen.

Og se så ubehagelig nærværende den tilbakevendende fortiden blir, holdt opp mot mørkets lampe. Fortiden kan selv ikke nattens elskov utslette helt og holdent.. Jeg aner fantomene i mitt mørke rom. De myrdede indianerne i det sotete taket. De mishandlede kvinnene mine, der de fylker seg sammen mot meg i veggbordene i selskap med mine andre unnfallenhetssynder.

Og likevel lengter jeg alltid dit, når vi har satt os ned i bakrommet i spillehallen etter arbeidsdagens slutt. Jeg drikker en flaske rom, gin, bitter eller cognac for å korte inn ventetiden, og min sønn Balais sitter taus på stolen sin og noterer noe i en bok.

Utenfor ligger det øvrige tivoliet ribbet og forlatt, som en avkledd transvestitt.

Radiobilene slumrer, sjiraffen med de blinkende, grønne øynene av lyspærer sover, og lykkehjulet døser i selskap med sine trofaste gevinster som ingen vinner. Verdens tykkeste dame sover sammen med verdens tynneste mann – i en passelig stor campingvogn på tivolitomta.

Jeg har tømt de tomme spilleautomatene, lukket de stengte bodene og sopt gondolene i pariserhjulet rene for ingen sjokoladepapir.

Her i dette verdensomspennende tivoli, i nok en sørgmodig fornøyelsespark, i noe som forhåpentligvis blir et kort opphold for oss to, Balais. For hit kommer aldri noen.

Ikke desto mindre har vi sittet en god stund her nå.

Balais og jeg.

Og vi har skjøttet våre daglige verv – selv om vi skulle være aldri så fiktive og barnløse.

Akkurat nå er det min sønn, Balais, som gjør mesteparten av det manuelle arbeidet. Det er han som tar seg av feiingen og vedlikeholdet.

Siden det er meg som drikker opp det meste av brennevinet i løpet av natten, er det om å gjøre at jeg kommer meg av gårde til en meget tidlig kafé rundt hjørnet før dagen får grepet rundt seg med sine klør. Da hender det at jeg blir sittende til stengetid sammen med bror Børst og mine egne bankende tinninger, mens jeg venter på søster Natt.

Ellers håper jeg bare at Balais skal bli så voksen at han kan ta seg av faren sin for godt – døgnet rundt. Hvis jeg ikke stuper i mellomtiden, da. Og havner hos Natten som aldri slutter. Hun skal visstnok være en streng søster.

Og skulle det skje, så er Balais ferdig også. For han klarer seg ikke uten meg, stakkar.



(Fra novellesamlingen ”Casablanca-ekspressen”, Forfatterforlaget 1982.)

torsdag 27. august 2009

Uavgjort/ Stale mate








Jeg

bruker

fire og førr i sko

- for dem som måtte

være interessert -

og trasker rundt

på jorden mens

ånden og sjelen min

kjemper en ulik

kamp med

gråt og latter

usagt &

udefinert

uten begynnelse

& fri for slutt

men med

et ørlite

innslag av sødme





Stale mate



I

- the poet at that –

wearing

forty-four size shoes

trudging along

while my

spirit and soul

fight an

odd match

with weeping

and laughter

untold &

undefined

& free

of end

but with

a faint

infusion of sweetness


Trillebårsyndromet


man går altså med trillebår

på en smal planke

og i en sånn situasjon

begynner det å klø

noe infernalsk på nesen

i sånne situasjoner er man jo

oppdratt til å ikke slippe

trillebårhåndtakene

til trillebåren med ukjent

verdifullt innhold

slik at den velter

og skaper et uant kaos

for å foreta en rask

kløing på nesen

i følge min hverdags-

og helligdagsbuddhisme

jager man da kløen vekk

og plutselig blir alt som før.

onsdag 15. oktober 2008

Til Veslebrunen





Om din grunnende
og himmelrettede
rytterposisjon
- på Werenskiolds bilde,
Henrik Arnold Wergeland -
er mange ord blitt sagt
og korrigert og arkivert
og glemt og utelatt

Men typisk nok
er ingenting
blitt ytret om
din trofaste og
tause hest
som var ditt ridedyr
til slagsmål og til fest

Veslebrunen
het du
og muligvis så var
du kanskje halt
som hester ofte er
og hadde giktpåførte
brukne og udugelige
hestetær

Og som hester flest så
så var du delvis stygg
og halvveis kjempepen
og veldig hestesnill

Men trofast
inntil døden
var du – Veslebrunen
med kryss og hale
og alt som hører hester til

Og med din
uuttalte hestetaushet
klarte du å gi
en vakker påminnelse om
at ridning ikke alltid
er det beste
- - men det er kanskje
poesi?




© Erik Frisch

søndag 27. april 2008

Virkelighetsbyen

Virkelighetsbyen – som her og der inntegnes
av lønnetrærne, solrefleksene fra fjorden –
Gabels gates mange innsmett og alt det som er
tarvelig og nesten uforståelig i en slik liten
gatestump i verdensmålestokk

Det er ikke den som strekker seg etter meg.
Den er det jeg strekker meg etter – stundom
som en besøkende; stående som forstenet
mellom ting som en gang
aldri var og som ikke kommer til å bli

Som vandingsmann
på en aldri sluttende gjennomreise
rører jeg meg
i skyggebevegelsers halvtrinn
dog uten å få fingerberøring
med alt det der ute -
de halvmørke angstsmugene
og de blendende solbeslåtte torg

Fordi jeg er en lærling, og ubekjent
med – fenomenet Virkelighetsbyen

Stundom tenker jeg. Hvem var det
som kunne ha vist meg den? Denne
egentlige byen – den myldrende,
utydelige, presise
høytidelige og latterlige byen
hvor mennesker bor?

Og bymenneskene kunne ha sagt til meg:
- Her er den; Virkelighetsbyen, lille lærling.
For siden å peke på meg, mens de ropte:
Det er der du er, ja
& egentlig er det
du som er din egen by

Den ubekjente men tenkelige byen
som aldri gir noe tilbake - -
men bare tar, og tar -

I så fall ville min tid være ute,
og derfor fortsetter jeg overstadig muntert
med å flytte på alle byers kulisser
som i følge mine antagelser og
passerende stemningsskifter
vil gjøre meg til kongen av meg selv -
mens jeg byr på et ørlite dryss av anger
innhentet fra fortiden
til ære for alle som har fortjent den
etter fremførelser av omtvistelige begivenheter
i ettermiddagsskyggene på navnløse
løkker i byen før virkeligheten ble til - -

The Real City

that is here
and there
laced by maple trees
& shrouded in the
sun's reflexions upon the sea
-- frugal and almost
incomprehensible
town of apparent nothingness

It is not that bundle of buildings
out there that is reaching for me --
it is me who is reaching for those
containers of human soul-business
that from time to time
look like visitors
from another planet
upright petrified trapped betwixt
so-called thinkable realities
beyond the reach of touch --
for I am unable
to place myself
in the face of such a relentless
phenomenon: the real city

My ancestors, perhaps,
might have lifted it up high
before my eyes & shown it to me
the real city
just after one
and before another
futile human duty

Perhaps they might have unmasked it --
look, there she is, the city of reality --
and then told me forebodingly
(while my gaze was glued
to the façades of houses
breathing in the autumnal dark):
and there you are --
You!

It would have been too late, of course,
I would have reset the scenery
to my own short-circuits
wary assumptions
& fleeted moods
bent towards what I am tempted to call
His Majesty Myself
at the very epicentre
of human insignificance
at the edge of a shadow
lengthening across
the vacant lot



Translated by Nail Chiodo

fredag 25. april 2008

Havets lille katekismus - og andre dikt

Onkel Albert tegner og forteller




I
begynnelsen var
stjernebilledet
Såmannen

hvorfra
såmannen selv
startet sin
møysommelige
romomseiling

før
han en dag
kippet av seg
støvlene utenfor
døren min

og tålmodig
ga seg til
å gi meg timer i tidens
og rommets landbruk





SELVBIOGRAFI





Jeg var gatas villeste
byens vakreste
fullest på kafeer

Den groveste uskyldighet
var jeg
blant helgeners ordener

Jeg hadde
sårhet & melankoli
brunst & ville himler
på programmet

Jeg var
den støyende Enrico
(som alle kjente)
men aller mest
var jeg
en lattermild livshest
i glade begravelser

Jeg var ingen
og alle
på samme tid

Død og nyfødt var jeg
egen navlestreng og kiste
var guirlander og relikvieskrin
i mine sterke hender

jeg var ikke av denne verden
men av den verden
som er overalt

Alle steder tilhørte jeg
slik de tilhørte meg

En kosmisk vandrer
var jeg
som kloden selv
og dens fjerneste
av slektninger

Jeg var
med samme selvfølgelighet som
tordivelen er den
den er
uvitende om
og uten behov for
viten om sitt navn

Jeg var en vandrer
på livsens hav
en Odyssevs uten navn
Enrico den udøpte






KOAN






Når man sliper en kniv
med en annen kniv

Hvilken kniv sliper og
hvilken kniv blir slipt - -






MIDLERTIDIG OPPHOLD VED TOGBYTTE





Som offer
for forsinkelser
av tredje grad
svever jeg ytterst
på nattperrongen
innestengt
i jernbaners
smale landskap

og lengter
etter lokomotivet
som ifølge tabellen
skulle ha bragt meg til
endestasjonens frihet

Som fange
i dette tomrommet
mellom avreise
og ankomst
forsøker jeg
å jage bort
bildet av
vår bitre avskjed ved
dette blindsporets
utspring

bildet
som plutselig
gjorde meg til
en reisende







HAVETS LILLE KATEKISMUS



Når den brølende
brenningen
bryter
og tar for seg
av Jordens kyster
skal det visstnok
skyldes en rasende
Poseidon

Den saltskjeggede
som gjorde
Odyssevs fra Itacha
til en hjemløs på et
alltid gyngende
grågrønt gulv

Eller er han
uten harme -
Kronos' sønn -
den dryppende
drivende Mester
- - -
kanskje bare
en betrakter
av
dihydrogenoksydets
strenge mønster -










I BEGYNNELSEN ER SLUTTEN





Dødens
allestedsnærværelse
danner tydelige
figurer
i fødslers
fint slåtte
vev









TRANSISJONER





Alltid stiger jeg ut
på nye perronger

Legger fremmede
jernbanestasjoner
bak meg

Er aldri den samme
som da jeg forlot
forrige sted på Jorden






SENSOMMER




Sanseløs
sommer i
løkkers landskap

lemlestet
av grådige solfingre
som har hamret
sin vellystrondo på
himmelklaviaturet


Lutende
sommer ved
lekens slutt

lik en utmattet mor
som mister sitt barn
fra barmen mellom
trette tunge hender






NOCTURNE






Med oppadvendt
våkende ansikt
på plass
i Nattens hus

blant
aldri sluttende
tankers grener

som nesten
blir fattelige
når de kommer
like inntil

og stundom
eksploderer
til en trodd sannhet
inne bak øynene dine

men som dør
før dagen gryr


DAGENS LABYRINT




Som gesimsgjenger
og bygangsmann
er jeg ikke ukjent med
feiltrinnets natur

- jeg kan lukte
tragedier bortenfor
bakgårder på
kilometers avstand

tragedier som
passerende biler
og tog i natten
aldri får se

Og derfor tasser jeg
katteselvfølgelig
klar av byens
angstkatapulter
og poter meg inn
mellom grå hus
som lener seg
mot svarte sykler

lager arabesker rundt
oppbrukte håp

før jeg fortrøstningsfullt
smyger meg mot
trådens utspring
og ende








GRENSELAND 1







Vinden er nordvest

hjertet engstes
ved ujevnt slag










ADRIATERHAVET VED TRIESTE








Du uendelig
rullende gulv
av
grågrønt
glass

med sprut
fra
Aiolos' sodasifong

prustende på vei
mot køyende sol
i vest








GRENSELAND 2





først
trodde jeg ikke
mine egne øyne
da håret ditt
med ett
fløt utover lakenet
sprutet ned på gulvet
i åndedrettsaktige
bevegelser
og feide alt
til side
før det (det kjære
håret ditt)
sprengte veggene
i rommet og
ble stående og vibrere
i dirrende sollys
utenfor

men senere
fortalte du
at du plutselig
en morgen
hadde våknet opp
og funnet meg død
ved siden av deg
i sengen






BLÅMANDAG FOR AMOR






I dag
skyter min bue
villskudd

med
mollstemt
streng















TIDSFORDRIV





I dag skal jeg
kjøpe ett dusin
herrelommetørklær

låse døren

trekke for gardinene

sette meg
vel
til rette
og gråte over
mine ulykkelige
og for lengst glemte
forelskelser







KJÆRE VERKENDE HJERTE…




…fortell meg
enda en gang
om lengselen etter
lyden fra skjødet hennes

om tonen
som hentet og fanget
mine hvinende piler
på vill vei
mot zenit



TILSTÅELSE




Jeg satt
litt atspredt
og doven ved
kjøkkenbordet
og betraktet den
tegningen som henger
ved siden av tallerkenhyllen

den forestiller en gul hund
som bærer vesken
for en gammel dame
på en grønn eng under
en ikke helt ferdigskapt
dypblå himmel
mens damen selv svever
veskeløs og ubehjelpelig
ute i horisonten
slik eldre damer ofte gjør
på sånne tegninger

JOHAN 6 ÅR
står det med
spastiske
barnebokstaver
nederst i høyre hjørne

Da jeg
fremdeles litt atspredt
og doven
kom til å flytte blikket
mot vinduet
og fikk øye på deg
ute på tunet
med veske og det hele
på vei hjem fra butikken
fikk jeg plutselig en
motståelig
trang til å
løpe deg i møte
med et forelsket bjeff

for sånt gjør man jo ikke





SKJÆRGÅRDSVÅR





Mishandlet
av måneders mørke

sitter du
med ett
vindvasket

ved starrgressranden

der svaberget stuper
mot havets underverden

og stemmer din pust
på ny







SATS 1




Kunsten består i
å skaffe seg
vennlige
fiender






SPYDFORMULERING



Spydet
er kastet

vender aldri
tilbake

for å
gjenoppleve
kastøyeblikket

alt
er blitt
litt mer
annerledes






TYVENS FRIDAG




I dag
skal jeg
mellom oss sagt
stjele en bit av
mitt liv som tyv

og det er alt
jeg skal stjele
i dag
skal jeg betale
i dyre dommer
for varer
jeg ikke trenger

drikkepenger
skal jeg også gi
i rikt monn
ja
overtipse inntil
galskap

jeg skal følge
hvithårede damer
over gaten og
beredvillig bære de
aldrestrygdstinne
håndveskene
deres
som jeg i går
ville ha nappet
med nervøst
bistert smil

med fare for at
mitt liv som tyv
kanskje aldri
blir
hva det en gang
var



VANDRING






Svimlende prosjekt
det

å skulle måtte
gå livstur på Jorden

fra

de blodvarme
lebers tempel

til

det brustne
øyes bakrom



ROØVELSE





Idet du dypper årene
i vann

en liten grå fugl
betrakter deg
fra esingen


DAME UTEN UNDERKROPP



VERDENSKJENTE
omreisende tivoli og
PRISBELØNTE
cirkus med
FLERE
gullmedaljer fra
Verdensutstillingen
i f. eks. Antwerpen
hadde
ALLTID
dame uten underkropp
på repertoaret

å si at jeg
SAVNER
henne er kanskje å
ta for sterkt i

men jeg skulle gjerne
like å vite hvor hun kan
ha tatt veien -








NATTEFRIERENS HJEMTUR



Det lukter dag
langs grå
veier

store hus
blir små igjen

etter
en natts
fortryllelse


ONANISTPOLKA



Roger
hentet Rita
ned fra skapet
hvor Rita alltid lå
og ulmet

og åpnet ikke
Roger
så forsiktig Ritas
rosa popocatepetl

og kastet ikke
Roger
milde ømme ord
i strie strømmer
ned i Ritas
magma-kammer

jevnt og trutt til
krater-randen
lukket seg
om Rogers
forte stemme









SATS 2



Det
kategoriske
imperativ
gjelder heldigvis
bare for
kantianere


HERFRADERFRADIT



Når det engang
er slik
tenkte jeg
her om dagen

at min bevissthet
setter meg i stand
til å tenke
kosmos

kan det da tenkes
at en eventuell
kosmisk bevissthet
samtidig tenker
meg


Om så var
hva ville skje
i samme øyeblikk
som disse to
tankene
møtes der
og da

eller har det
allerede skjedd
tenkte jeg

ikke uten
en viss engstelse




FORSINKET MORO



Det tragiskes
komikk
svinger som regel
best
i ettertid





LITTERÆR KONSULTASJON


Egg- og ansjossmørbrød
er ikke noe godt
sa forlagskonsulenten
og sjefskritikeren til
dikteren

kalvefilet, trøfler derimot
sa han
er godt, svinegodt
og
stivet damask
sukket han
bordsølv (ikke plett)
men -
la oss si
en flaske Chateau Petit-
Faurie-De Souchard -36
sa konsulenten
de lager ikke slike viner
lenger
sa han og
stirret anklagende på
dikteren
sint
nesten sørgmodig





SOUVENIR


Her forleden så jeg
en stein -
hithentet fra
Månens overflate

den lå under
en kraftig lupe i
en glassmonter i
Eastman Kodaks
planetarium i
Rochester, N.Y. i
U.S.A.

ellers var det ikke
rare steinen




NOTATER ETTER MIDTSOMMERFESTEN



Jonsokgrønne ølflasker
i sankthansgress

Hurtige spurvestemmer
fremfører ivrig
løvverksymfoni
inne mellom busker
som bringer tanken hen på
rips
og faktisk også
stikkelsbær
i taus vekst
mot forløsning og syltetøy

For ikke å snakke om
halvtørre hvitvinskorker
i duggete muldlandskap

Hvor man fornemmer at
også
meitemarken
jobber for livet
under overflaten




VÅRLØSNING



For syvende dag på rad forlot jeg
rommet mitt i Panikkgaten.
Melankolsk tangoaktig spaserte
jeg inn i den krisen som
var i ferd med å sparke
selve eksistensen under meg.
I et forsøk på å hente munterhet
stormløp jeg avgårde til
Pastis-palasset for å ta et glass.
Dvs. noen glass. Det hjalp ikke.

Idet mitt nå nesten oppløste Jeg
halvveis ramlet ut av palasset og
ved en ren tilfeldighet havnet i
parken tvers over gaten skjedde
åpenbaringen - og underet. En
gavmild, intetanende fauna av
tannløse krokodiller, høyderedde
kondorer, duknakkede sjiraffer og
aquafobiske karper viste seg med ett
mellom almene og ga meg kraft
til å trekke meg selv etter håret -
opp av den sorte gryte.

Det er plass til alle
i Bestefars have, lød beskjeden som
tikket ut i det nymuntre hjertet
mitt. En tibetansk latter (som jeg
i forfjamselsen skjulte i hånden)
gynget - breddfull av væren - over
leppene mine. Det må være dette de
kaller en dag i parken, tenkte jeg
lykkelig der jeg sto og var til
under himmelens vide sirkuskuppel.





REGLE OM EVIGHETEN




Saksa tar papiret
Papiret tar asken
Asken tar ingeting
Ingenting tar alt







STATUS QUO



Jerusalem
ad infinitum

tre kors
på hver bakketopp




ORGASMOS



Stigende elskovsfeber
løper med syvmilsskritt
og
gjør faunens glede kort


FUGLEMANNEN I SLOTTSPARKEN OM VINTEREN



Andemannen
måkemannen
med sin ornitofile bør
av gårsdagens brød
og kakesmuler

måker
seg i vei mot vest
i ankeldyp snø
og
ender
blant spurver
i Uranienborgveien




















VÆRMELDINGEN DA JEG VAR GUTT…


…hvor storslagne
måtte de ikke være
de spredte
snøbyene
som meteorologen
fortalte om der inne
bak trolløyet

de spredte
snøbyene
i vinterlandet
som rørte seg med
solens, vindens
ja - med selve
værets fart

eventyrbyene
som huiende
forflyttet sin last
av snøskraverte tårn
og hvite avenyer

snart
mot grensetraktene
ofte austafjells
og stundom til Stad...



SJØGUTT OG SJAUER



Faller
sakte gjennom livet
med ulmende drøm
som nesten fater på
solbiske ettermiddager

snubler
langsomt i tunge
stålkabler
som stive
gjenstridige skolisser
på fremmede kaier

drukner
og gjenoppstår
i avisbudets og
melkemannens
havnekvarter -
med sur hilsen
fra Venus

betrakter
med redsel
fremmede
blodsprengte øyne
i speilet
ved soloppgang
og ønsker hurtig
avseiling til Rio

havner
allikevel alltid
usett og uhørt
i skur
som lukter av
råtten kopra

akterutseilt
og forenomseilt
med
bakdrømmen
bankende
inne bak tinningene





INTUITIV ANTAGELSE


Døds-
øyeblikket

fallet
fra tid til utid

lukter
av muskat







KLAGESANG

Steinen som jeg bærer med meg
er en seig og langsom blues
tung som gråt og fargeløs
og mitt hjerte er dens hus

Jeg hentet den med frosne hender
på en grå og gretten strand
hvor vinden blåste kald og nordlig
i et beskt og ødslig land

Ingen bærer på mitt hjerte
så nå vandrer jeg omkring
som min byrdes tause tjener
byrder bærer ingen ting

Derfor må jeg alltid gå her
ytterst mot den smale kyst
som i måneløse netter
lener seg mot havets bryst

Steinen som jeg bærer med meg
er en seig og langsom blues
tung som gråt og fargeløs
og mitt hjerte er dens hus












MÅLESTOKKER


Verden er liten
sa hun
tror du ikke
jeg traff Rolf
på Kreta
i sommer -


Verden er større
enn du aner
tror du ikke
Else ringte
fra Hamar
i går

og fortalte at
Anne er død -





VERS FOR AVDØDE,
OG ANDRE NÅLEVENDE POETER


William C. Williams
Diane Di Prima

la ikke to pinner i kors
for å bli med i denne strofen

de skrev den selv
sa katten

























HEI JIMI HENDRIX



Hei Jimi Hendrix
lever du bra
er det høgt eller lavt
der du valgte å dra

Hei Jimi Hendrix
rasp fram et spor
en voggende tone
et spøkelseskor

Hei Jimi Hendrix
dra låter på ny
om kjærleik og syre
og kjeier og spy

Hei Jimi Hendrix
hvor speller du nå
hos gud eller faen
med hornet på skrå




















VUGGESANG FOR BJØRN WILLY


Tilegnet maleren og grafikeren
Bjørn Willy Mortensen -
død i St. Emmillion 19. des. 1993


Jeg synger en klage
over din urørlige kropp -
slik gjenlevende
har sunget
for sine døde
fra før
Orfevs tid

fritar tanken
fra stunden her og nå
og lar den få løpe
seg vill
i fortidens
skog

hvor vi
vandret med
ulver og beitet
med kalver, kje og lam
i landskap mellom
unnfangelse og
undergang -
jaget av det egne
halsende hjerte

Jeg roper mitt siste rop
til deg
som endelig
eller uendelig
er fratatt
øyets, penselens,
stikkelens og
gummi arabicums
makt

til deg
som ligger der og er
så usigelig trett
av væren
- - -
Du var en
utålmodig og
stundom
dobbel bjørn
som la din
siste
etsegrunn
for en reise
uten hjemkomst








BILDENE



Tilegnet billedkunstneren Eva Lange


Til disse uinntegnede
portaler
hvor grensene for
farven og for flatens
hemmeligheter
bøyes av
og streifer punktet
mellom lys og mørke

Til disse rammeløse
vindusverk
der landskapslinjers
mutthet støter mot en
halvt utsprunget villskap
i figurers
påbegynte gest

Til disse bilders
grenseløse landskap
gjeter jeg mine øyne
for å hente
ro
og
raseri