Virkelighetsbyen

Virkelighetsbyen – som her og der inntegnes
av lønnetrærne, solrefleksene fra fjorden –
Gabels gates mange innsmett og alt det som er
tarvelig og nesten uforståelig i en slik liten
gatestump i verdensmålestokk

Det er ikke den som strekker seg etter meg.
Den er det jeg strekker meg etter – stundom
som en besøkende; stående som forstenet
mellom ting som en gang
aldri var og som ikke kommer til å bli

Som vandingsmann
på en aldri sluttende gjennomreise
rører jeg meg
i skyggebevegelsers halvtrinn
dog uten å få fingerberøring
med alt det der ute -
de halvmørke angstsmugene
og de blendende solbeslåtte torg

Fordi jeg er en lærling, og ubekjent
med – fenomenet Virkelighetsbyen

Stundom tenker jeg. Hvem var det
som kunne ha vist meg den? Denne
egentlige byen – den myldrende,
utydelige, presise
høytidelige og latterlige byen
hvor mennesker bor?

Og bymenneskene kunne ha sagt til meg:
- Her er den; Virkelighetsbyen, lille lærling.
For siden å peke på meg, mens de ropte:
Det er der du er, ja
& egentlig er det
du som er din egen by

Den ubekjente men tenkelige byen
som aldri gir noe tilbake - -
men bare tar, og tar -

I så fall ville min tid være ute,
og derfor fortsetter jeg overstadig muntert
med å flytte på alle byers kulisser
som i følge mine antagelser og
passerende stemningsskifter
vil gjøre meg til kongen av meg selv -
mens jeg byr på et ørlite dryss av anger
innhentet fra fortiden
til ære for alle som har fortjent den
etter fremførelser av omtvistelige begivenheter
i ettermiddagsskyggene på navnløse
løkker i byen før virkeligheten ble til - -

The Real City

that is here
and there
laced by maple trees
& shrouded in the
sun's reflexions upon the sea
-- frugal and almost
incomprehensible
town of apparent nothingness

It is not that bundle of buildings
out there that is reaching for me --
it is me who is reaching for those
containers of human soul-business
that from time to time
look like visitors
from another planet
upright petrified trapped betwixt
so-called thinkable realities
beyond the reach of touch --
for I am unable
to place myself
in the face of such a relentless
phenomenon: the real city

My ancestors, perhaps,
might have lifted it up high
before my eyes & shown it to me
the real city
just after one
and before another
futile human duty

Perhaps they might have unmasked it --
look, there she is, the city of reality --
and then told me forebodingly
(while my gaze was glued
to the façades of houses
breathing in the autumnal dark):
and there you are --
You!

It would have been too late, of course,
I would have reset the scenery
to my own short-circuits
wary assumptions
& fleeted moods
bent towards what I am tempted to call
His Majesty Myself
at the very epicentre
of human insignificance
at the edge of a shadow
lengthening across
the vacant lot



Translated by Nail Chiodo

Havets lille katekismus - og andre dikt

Onkel Albert tegner og forteller




I
begynnelsen var
stjernebilledet
Såmannen

hvorfra
såmannen selv
startet sin
møysommelige
romomseiling

før
han en dag
kippet av seg
støvlene utenfor
døren min

og tålmodig
ga seg til
å gi meg timer i tidens
og rommets landbruk





SELVBIOGRAFI





Jeg var gatas villeste
byens vakreste
fullest på kafeer

Den groveste uskyldighet
var jeg
blant helgeners ordener

Jeg hadde
sårhet & melankoli
brunst & ville himler
på programmet

Jeg var
den støyende Enrico
(som alle kjente)
men aller mest
var jeg
en lattermild livshest
i glade begravelser

Jeg var ingen
og alle
på samme tid

Død og nyfødt var jeg
egen navlestreng og kiste
var guirlander og relikvieskrin
i mine sterke hender

jeg var ikke av denne verden
men av den verden
som er overalt

Alle steder tilhørte jeg
slik de tilhørte meg

En kosmisk vandrer
var jeg
som kloden selv
og dens fjerneste
av slektninger

Jeg var
med samme selvfølgelighet som
tordivelen er den
den er
uvitende om
og uten behov for
viten om sitt navn

Jeg var en vandrer
på livsens hav
en Odyssevs uten navn
Enrico den udøpte






KOAN






Når man sliper en kniv
med en annen kniv

Hvilken kniv sliper og
hvilken kniv blir slipt - -






MIDLERTIDIG OPPHOLD VED TOGBYTTE





Som offer
for forsinkelser
av tredje grad
svever jeg ytterst
på nattperrongen
innestengt
i jernbaners
smale landskap

og lengter
etter lokomotivet
som ifølge tabellen
skulle ha bragt meg til
endestasjonens frihet

Som fange
i dette tomrommet
mellom avreise
og ankomst
forsøker jeg
å jage bort
bildet av
vår bitre avskjed ved
dette blindsporets
utspring

bildet
som plutselig
gjorde meg til
en reisende







HAVETS LILLE KATEKISMUS



Når den brølende
brenningen
bryter
og tar for seg
av Jordens kyster
skal det visstnok
skyldes en rasende
Poseidon

Den saltskjeggede
som gjorde
Odyssevs fra Itacha
til en hjemløs på et
alltid gyngende
grågrønt gulv

Eller er han
uten harme -
Kronos' sønn -
den dryppende
drivende Mester
- - -
kanskje bare
en betrakter
av
dihydrogenoksydets
strenge mønster -










I BEGYNNELSEN ER SLUTTEN





Dødens
allestedsnærværelse
danner tydelige
figurer
i fødslers
fint slåtte
vev









TRANSISJONER





Alltid stiger jeg ut
på nye perronger

Legger fremmede
jernbanestasjoner
bak meg

Er aldri den samme
som da jeg forlot
forrige sted på Jorden






SENSOMMER




Sanseløs
sommer i
løkkers landskap

lemlestet
av grådige solfingre
som har hamret
sin vellystrondo på
himmelklaviaturet


Lutende
sommer ved
lekens slutt

lik en utmattet mor
som mister sitt barn
fra barmen mellom
trette tunge hender






NOCTURNE






Med oppadvendt
våkende ansikt
på plass
i Nattens hus

blant
aldri sluttende
tankers grener

som nesten
blir fattelige
når de kommer
like inntil

og stundom
eksploderer
til en trodd sannhet
inne bak øynene dine

men som dør
før dagen gryr


DAGENS LABYRINT




Som gesimsgjenger
og bygangsmann
er jeg ikke ukjent med
feiltrinnets natur

- jeg kan lukte
tragedier bortenfor
bakgårder på
kilometers avstand

tragedier som
passerende biler
og tog i natten
aldri får se

Og derfor tasser jeg
katteselvfølgelig
klar av byens
angstkatapulter
og poter meg inn
mellom grå hus
som lener seg
mot svarte sykler

lager arabesker rundt
oppbrukte håp

før jeg fortrøstningsfullt
smyger meg mot
trådens utspring
og ende








GRENSELAND 1







Vinden er nordvest

hjertet engstes
ved ujevnt slag










ADRIATERHAVET VED TRIESTE








Du uendelig
rullende gulv
av
grågrønt
glass

med sprut
fra
Aiolos' sodasifong

prustende på vei
mot køyende sol
i vest








GRENSELAND 2





først
trodde jeg ikke
mine egne øyne
da håret ditt
med ett
fløt utover lakenet
sprutet ned på gulvet
i åndedrettsaktige
bevegelser
og feide alt
til side
før det (det kjære
håret ditt)
sprengte veggene
i rommet og
ble stående og vibrere
i dirrende sollys
utenfor

men senere
fortalte du
at du plutselig
en morgen
hadde våknet opp
og funnet meg død
ved siden av deg
i sengen






BLÅMANDAG FOR AMOR






I dag
skyter min bue
villskudd

med
mollstemt
streng















TIDSFORDRIV





I dag skal jeg
kjøpe ett dusin
herrelommetørklær

låse døren

trekke for gardinene

sette meg
vel
til rette
og gråte over
mine ulykkelige
og for lengst glemte
forelskelser







KJÆRE VERKENDE HJERTE…




…fortell meg
enda en gang
om lengselen etter
lyden fra skjødet hennes

om tonen
som hentet og fanget
mine hvinende piler
på vill vei
mot zenit



TILSTÅELSE




Jeg satt
litt atspredt
og doven ved
kjøkkenbordet
og betraktet den
tegningen som henger
ved siden av tallerkenhyllen

den forestiller en gul hund
som bærer vesken
for en gammel dame
på en grønn eng under
en ikke helt ferdigskapt
dypblå himmel
mens damen selv svever
veskeløs og ubehjelpelig
ute i horisonten
slik eldre damer ofte gjør
på sånne tegninger

JOHAN 6 ÅR
står det med
spastiske
barnebokstaver
nederst i høyre hjørne

Da jeg
fremdeles litt atspredt
og doven
kom til å flytte blikket
mot vinduet
og fikk øye på deg
ute på tunet
med veske og det hele
på vei hjem fra butikken
fikk jeg plutselig en
motståelig
trang til å
løpe deg i møte
med et forelsket bjeff

for sånt gjør man jo ikke





SKJÆRGÅRDSVÅR





Mishandlet
av måneders mørke

sitter du
med ett
vindvasket

ved starrgressranden

der svaberget stuper
mot havets underverden

og stemmer din pust
på ny







SATS 1




Kunsten består i
å skaffe seg
vennlige
fiender






SPYDFORMULERING



Spydet
er kastet

vender aldri
tilbake

for å
gjenoppleve
kastøyeblikket

alt
er blitt
litt mer
annerledes






TYVENS FRIDAG




I dag
skal jeg
mellom oss sagt
stjele en bit av
mitt liv som tyv

og det er alt
jeg skal stjele
i dag
skal jeg betale
i dyre dommer
for varer
jeg ikke trenger

drikkepenger
skal jeg også gi
i rikt monn
ja
overtipse inntil
galskap

jeg skal følge
hvithårede damer
over gaten og
beredvillig bære de
aldrestrygdstinne
håndveskene
deres
som jeg i går
ville ha nappet
med nervøst
bistert smil

med fare for at
mitt liv som tyv
kanskje aldri
blir
hva det en gang
var



VANDRING






Svimlende prosjekt
det

å skulle måtte
gå livstur på Jorden

fra

de blodvarme
lebers tempel

til

det brustne
øyes bakrom



ROØVELSE





Idet du dypper årene
i vann

en liten grå fugl
betrakter deg
fra esingen


DAME UTEN UNDERKROPP



VERDENSKJENTE
omreisende tivoli og
PRISBELØNTE
cirkus med
FLERE
gullmedaljer fra
Verdensutstillingen
i f. eks. Antwerpen
hadde
ALLTID
dame uten underkropp
på repertoaret

å si at jeg
SAVNER
henne er kanskje å
ta for sterkt i

men jeg skulle gjerne
like å vite hvor hun kan
ha tatt veien -








NATTEFRIERENS HJEMTUR



Det lukter dag
langs grå
veier

store hus
blir små igjen

etter
en natts
fortryllelse


ONANISTPOLKA



Roger
hentet Rita
ned fra skapet
hvor Rita alltid lå
og ulmet

og åpnet ikke
Roger
så forsiktig Ritas
rosa popocatepetl

og kastet ikke
Roger
milde ømme ord
i strie strømmer
ned i Ritas
magma-kammer

jevnt og trutt til
krater-randen
lukket seg
om Rogers
forte stemme









SATS 2



Det
kategoriske
imperativ
gjelder heldigvis
bare for
kantianere


HERFRADERFRADIT



Når det engang
er slik
tenkte jeg
her om dagen

at min bevissthet
setter meg i stand
til å tenke
kosmos

kan det da tenkes
at en eventuell
kosmisk bevissthet
samtidig tenker
meg


Om så var
hva ville skje
i samme øyeblikk
som disse to
tankene
møtes der
og da

eller har det
allerede skjedd
tenkte jeg

ikke uten
en viss engstelse




FORSINKET MORO



Det tragiskes
komikk
svinger som regel
best
i ettertid





LITTERÆR KONSULTASJON


Egg- og ansjossmørbrød
er ikke noe godt
sa forlagskonsulenten
og sjefskritikeren til
dikteren

kalvefilet, trøfler derimot
sa han
er godt, svinegodt
og
stivet damask
sukket han
bordsølv (ikke plett)
men -
la oss si
en flaske Chateau Petit-
Faurie-De Souchard -36
sa konsulenten
de lager ikke slike viner
lenger
sa han og
stirret anklagende på
dikteren
sint
nesten sørgmodig





SOUVENIR


Her forleden så jeg
en stein -
hithentet fra
Månens overflate

den lå under
en kraftig lupe i
en glassmonter i
Eastman Kodaks
planetarium i
Rochester, N.Y. i
U.S.A.

ellers var det ikke
rare steinen




NOTATER ETTER MIDTSOMMERFESTEN



Jonsokgrønne ølflasker
i sankthansgress

Hurtige spurvestemmer
fremfører ivrig
løvverksymfoni
inne mellom busker
som bringer tanken hen på
rips
og faktisk også
stikkelsbær
i taus vekst
mot forløsning og syltetøy

For ikke å snakke om
halvtørre hvitvinskorker
i duggete muldlandskap

Hvor man fornemmer at
også
meitemarken
jobber for livet
under overflaten




VÅRLØSNING



For syvende dag på rad forlot jeg
rommet mitt i Panikkgaten.
Melankolsk tangoaktig spaserte
jeg inn i den krisen som
var i ferd med å sparke
selve eksistensen under meg.
I et forsøk på å hente munterhet
stormløp jeg avgårde til
Pastis-palasset for å ta et glass.
Dvs. noen glass. Det hjalp ikke.

Idet mitt nå nesten oppløste Jeg
halvveis ramlet ut av palasset og
ved en ren tilfeldighet havnet i
parken tvers over gaten skjedde
åpenbaringen - og underet. En
gavmild, intetanende fauna av
tannløse krokodiller, høyderedde
kondorer, duknakkede sjiraffer og
aquafobiske karper viste seg med ett
mellom almene og ga meg kraft
til å trekke meg selv etter håret -
opp av den sorte gryte.

Det er plass til alle
i Bestefars have, lød beskjeden som
tikket ut i det nymuntre hjertet
mitt. En tibetansk latter (som jeg
i forfjamselsen skjulte i hånden)
gynget - breddfull av væren - over
leppene mine. Det må være dette de
kaller en dag i parken, tenkte jeg
lykkelig der jeg sto og var til
under himmelens vide sirkuskuppel.





REGLE OM EVIGHETEN




Saksa tar papiret
Papiret tar asken
Asken tar ingeting
Ingenting tar alt







STATUS QUO



Jerusalem
ad infinitum

tre kors
på hver bakketopp




ORGASMOS



Stigende elskovsfeber
løper med syvmilsskritt
og
gjør faunens glede kort


FUGLEMANNEN I SLOTTSPARKEN OM VINTEREN



Andemannen
måkemannen
med sin ornitofile bør
av gårsdagens brød
og kakesmuler

måker
seg i vei mot vest
i ankeldyp snø
og
ender
blant spurver
i Uranienborgveien




















VÆRMELDINGEN DA JEG VAR GUTT…


…hvor storslagne
måtte de ikke være
de spredte
snøbyene
som meteorologen
fortalte om der inne
bak trolløyet

de spredte
snøbyene
i vinterlandet
som rørte seg med
solens, vindens
ja - med selve
værets fart

eventyrbyene
som huiende
forflyttet sin last
av snøskraverte tårn
og hvite avenyer

snart
mot grensetraktene
ofte austafjells
og stundom til Stad...



SJØGUTT OG SJAUER



Faller
sakte gjennom livet
med ulmende drøm
som nesten fater på
solbiske ettermiddager

snubler
langsomt i tunge
stålkabler
som stive
gjenstridige skolisser
på fremmede kaier

drukner
og gjenoppstår
i avisbudets og
melkemannens
havnekvarter -
med sur hilsen
fra Venus

betrakter
med redsel
fremmede
blodsprengte øyne
i speilet
ved soloppgang
og ønsker hurtig
avseiling til Rio

havner
allikevel alltid
usett og uhørt
i skur
som lukter av
råtten kopra

akterutseilt
og forenomseilt
med
bakdrømmen
bankende
inne bak tinningene





INTUITIV ANTAGELSE


Døds-
øyeblikket

fallet
fra tid til utid

lukter
av muskat







KLAGESANG

Steinen som jeg bærer med meg
er en seig og langsom blues
tung som gråt og fargeløs
og mitt hjerte er dens hus

Jeg hentet den med frosne hender
på en grå og gretten strand
hvor vinden blåste kald og nordlig
i et beskt og ødslig land

Ingen bærer på mitt hjerte
så nå vandrer jeg omkring
som min byrdes tause tjener
byrder bærer ingen ting

Derfor må jeg alltid gå her
ytterst mot den smale kyst
som i måneløse netter
lener seg mot havets bryst

Steinen som jeg bærer med meg
er en seig og langsom blues
tung som gråt og fargeløs
og mitt hjerte er dens hus












MÅLESTOKKER


Verden er liten
sa hun
tror du ikke
jeg traff Rolf
på Kreta
i sommer -


Verden er større
enn du aner
tror du ikke
Else ringte
fra Hamar
i går

og fortalte at
Anne er død -





VERS FOR AVDØDE,
OG ANDRE NÅLEVENDE POETER


William C. Williams
Diane Di Prima

la ikke to pinner i kors
for å bli med i denne strofen

de skrev den selv
sa katten

























HEI JIMI HENDRIX



Hei Jimi Hendrix
lever du bra
er det høgt eller lavt
der du valgte å dra

Hei Jimi Hendrix
rasp fram et spor
en voggende tone
et spøkelseskor

Hei Jimi Hendrix
dra låter på ny
om kjærleik og syre
og kjeier og spy

Hei Jimi Hendrix
hvor speller du nå
hos gud eller faen
med hornet på skrå




















VUGGESANG FOR BJØRN WILLY


Tilegnet maleren og grafikeren
Bjørn Willy Mortensen -
død i St. Emmillion 19. des. 1993


Jeg synger en klage
over din urørlige kropp -
slik gjenlevende
har sunget
for sine døde
fra før
Orfevs tid

fritar tanken
fra stunden her og nå
og lar den få løpe
seg vill
i fortidens
skog

hvor vi
vandret med
ulver og beitet
med kalver, kje og lam
i landskap mellom
unnfangelse og
undergang -
jaget av det egne
halsende hjerte

Jeg roper mitt siste rop
til deg
som endelig
eller uendelig
er fratatt
øyets, penselens,
stikkelens og
gummi arabicums
makt

til deg
som ligger der og er
så usigelig trett
av væren
- - -
Du var en
utålmodig og
stundom
dobbel bjørn
som la din
siste
etsegrunn
for en reise
uten hjemkomst








BILDENE



Tilegnet billedkunstneren Eva Lange


Til disse uinntegnede
portaler
hvor grensene for
farven og for flatens
hemmeligheter
bøyes av
og streifer punktet
mellom lys og mørke

Til disse rammeløse
vindusverk
der landskapslinjers
mutthet støter mot en
halvt utsprunget villskap
i figurers
påbegynte gest

Til disse bilders
grenseløse landskap
gjeter jeg mine øyne
for å hente
ro
og
raseri

Little Ocean Cathechism - and other poems

Uncle Albert teaches


In
the beginning was
the constellation
of The Sower

from where
the sower himself
set off on his
toilsome
journey

before
he slipped off
his boots outside
my door

and patiently
started
to give me lessons
in time-space´s
agriculture





Koan


When you sharpen a knife
with another knife

Which is the sharpener
which the sharpened





A wait in between trains


A victim
of third degree
delays
I float
at the end
of the night platform
closed in
by the rails´
narrowing landscape

and long
for the locomotive
which the timetable said
should have hauled me
to the freedom
of the rails´end

A prisoner
in this void
between departure
and arrival
I try
to dispel
the image
of our bitter parting
where the rails began

image
which of a sudden
made of me
a traveller





Little ocean catechism


The surf´s roar
breaking
and devouring
the coastlines
of our humble planet
is supposed
to be comparative with
the rage of
our long forgotten
God Poseidon

The salt-bearded
who made
Odysseus from Ithaca
homeless
atop the constant rock
of the grey green floor

Or is he -
Kronos´son -
beyond rage
the dripping
drenching master
- - -
maybe he´s but an observer
of dihydrogen-oxide´s
strict pattern -





Late summer


Senseless
summer in
a landscape
of abandoned lots

crippled
by the sun´s greedy fingers
that have hammered
their sensual rondo
on a keyboard sky

Bent summer
at game´s end

exhausted mother
who lets the child drop
from her bosom
between drooping hands





Nocturne


With upturned
waking face
in place
in The House of Night

among
thought´s
unending branches

almost comprehensible
when ever-so-close

almost burst
into accepted truth
behind your eyes

already collapsed
by dawn





Borderland 1


The wind
northwesterly

the heart
alarmed
at its beat





Labyrinth of the day


As one who treads cornices
cities
I am not unaware
of the nature of slipping

- can smell tragedy
beyond the back-yard
kilometres away

tragedies passing cars
trains
in the night
can never see

Therefore
sure as a cat
I pad clear of the slingshots
of angst
paw between
grey houses propped
against black bicycles

weave arabesques
around consumed hopes

only to indifferently steal
away along the thread
from end to end





Sailor boy and longshoreman


Falling
slowly through life
with dream aglow
almost ignites
on the gruff sunny afternoon

stumbling
with clipped wings
over steel cables
like unmanageable
shoestrings
on alien shores

drowning
only to wake again
to the harbour
of paper boy and milkman -
with the clap
courtesey of Venus

gazing
in fear at queer
bloodshot eyes
in the mirror
at sunrise
wanting
to sett off for
Rio de Janeiro
forthwith

but ending-up
as usual
unnoticed unheard-of
in seaside shacks
stink of rotten copra

left astern
with a hung dream
pounding inside
behind the temples





Bjørn Willy´s lullaby

Dedicated to the painter
and graphic artist Bjørn
Willy Mortensen who
died at St. Emmillion,
France, on 19. dec. 1993.


I sing an elegy
over your immobile body -
the way the survivors
have sung for their dead
since before Orfeus´s time

set thought at liberty
form the here and now,
let it run and lose
its way in the woodlands
of the past

where we wandered with wolves
and grazed with calves, kids, lambs
in landscapes
suspended between conception
and doom -
pursued by our own
baying hearts

I sing my last cry
for you who finally
and for all time
are shorn of the power
of eye, brush, etching needle
and gum arabic
for you
who lie there
and are so unspeakably
tired of being
- - -
You were
an impatient
and at times
doubled bear
who prepeared
your last plate
for a journey
without return





The sea at Trieste


You
infinitely
rolling
floor
of grey green
glass

with spray
from Aeolus´
siphon bottle

snort away
at the sun
setting west





Borderland 2


At first
I could not believe
my own eyes
when your hair
suddenly floated
down the sheet
and cataracted
to the floor
with heaving motion
sweeping aside
everything that was
in the way
before it
(your dear hair)
shattered the walls
of the room
and stood
trembling in the quivering
sun outside

But later
you explained
you had suddenly
found me dead
one morning in bed
at your side





Off day for Cupid


Today
my bow springs
wild shoots
with string
flat-tuned





Dear aching heart


tell me once more
about my yearning for
the sound of your vulva

about the tone you
called for when you
captured
my whistling arrows
on their wild
zenith-bound course





Spring Thaw


For the seventh day in a row
I left my room on Panic Street
melancholy, tango-like,
I walked into that crisis
pulled existence from under
my feet.
In an attempt to fetch
merriness I ran like mad
to the Pernod Palace
to have a glass, some glasses,
that is. It did not help.

When my then almost-dissolved me
half stumbled out of the Palace
and by pure chance ended
in the park across the street
came the revelation - and the miracle.
A generous, unsuspecting
fauna of toothless crocodiles,
vertigous condors, stooping giraffes
and aquafobic carps suddenly
showed up between the elm trees
and conferred upon me
power to pull myself
by the hair out of the cess pool.

There is room for everybode
in Grandfathers garden
was the message that ticked out
in my new high-spirited heart.
A Tibetan laughter (that in my
bewilderment I hid inside my hand)
surged from the brim of being -
to my lips. This must be what they call
a walk in the park, I thought
as I stood extant under the sky´s
vast circus dome.





Rock Coast in Spring


Mistreated
by months of darkness

you suddenly
sit there
wind-washed

at the grass´ edge

where the bear rock
plunges to the sea´s underworld

tuning the pulse again





The Thief´s Day Off


Just between us,
today I shall
steal a piece
of my life
as a thief
and that is all
I shall steal

today

I shall pay dearly
for goods I don´t need

I shall also give tips
generously
yes overtip
to the point of folly

I shall help
white-haired ladies
to cross the street
and willingly carry
their bags that
yesterday I would have
snatched with a wry
smile

all at the risk
that my life as a thief
may never again be
what it once was





Proposition 1


The art lies in
making
friendly
enemies





Wandering


A dizzying project

to go
on a life´s walk on Earth

from

the blood-warm
labia´s temple

to

the glazed
eye´s back room





Rowing class


You dip the oars
in water

a small grey bird
watches
perched on the gunnel





Legless woman


WORLD FAMOUS
travelling shows and
PRICE-WINNING
circuses with COUNTLESS
gold medals from
for instance
World´s Fair, Antwerp,
Golden Fair in Leopard Town
ALWAYS
had a legless woman
on show

To say that I
MISS
her
is perhaps to go too far

but I would still
very much
like to know
where she has gone –
legs or none
but the show must go on




The night wooer´s trip home


It smells of day
along grey roads

large houses
are turning small again

after
the night´s enchantment





Masturbation polka


Roger took Rita
down from the cupboard
where Rita always lay
glowing

and didn´t Roger ever
so carefully open Rita´s
rosy popocatepetl

and didn´t Roger pour
mild tender words
down into Rita´s
magma chamber

he did it steadily
and evenly until
the crater´s rim
closed in around
his quickened
voice –
& he was done





Confession


I sat distracted somewhat
and lazy
at the kitchen table
observing the drawing
on the wall beside the pantry

It shows a yellow dog
carries a bag for an old lady
across a green field
under an as yet partly uncreated
deep blue sky
while she flies bagless
and helpless above the horizon
as elderly ladies often do
in drawings like this

JOHAN 6 YEARS
it says in a spastic
child´s handwriting
in the right-hand corner
of this kidlike drawing

As I still distracted somwhat
and lazy
moved my glance
towards the window and saw
you out in the courtyard
with bag and all
on your way home
from the store
I suddenly
had this
resisistable urge
to run out and meet you
with an amorous yelp

because it´s the kind of thing
one isn´t supposed to do





The pictures

For the artist Eva Lange


To the undepicted
portals
where the limits to
the colours´ and surfaces´
secrets
defleat
graze the boundary
between darkness and light

To these frameless
windows
where the landscape´s lines´
sulkiness weighs against an
almost blooming ferociousness
in the figures´ hinted gestures

To these pictures´
borderless landscapes
I heard my eyes
bring
rest and
rage





Rendez-vous


If it is
a fact
I thought
the other day

that my mind
enables me
to think
about cosmos

is it not then likely
that a possible
or contingent
cosmic mind
is thinking about me
at the same time

If so
what would happen
in the self-same moment
these to thoughts
met there
and then

or has it
already taken place
I thought

not without
a certain anxiety





Delayed fun


The comic element
inside the tragic
fashion

usually
really swings
at its best
in forgotten
future





Litterary Consultation


An egg and anchovy
sandwich
is not very good
said the editor
and chief critic
to the poet

Filet of veal, truffles
on the other hand
he said
is good
and
starched damask
he sighed
silverware (no silver plate)
but -
let us say
a bottle of Chateau Petit-
Faurie-De Souchard -36
said the editor
and chief critic -
they don´t make wines
like that anymore
he said and stared
accusingly at
the poet
angrily
sadly almost





Pastime


Today I shall
buy a dozen
gentleman´s
handkerchiefs

lock the door

draw the curtains

sit down
comfortably
and weep
over my unhappy
and long-forgotten
loves





Proposition 2


Luckily
the Categorical
Imperative
applies
only to
Kantians





Souvenir


The other day I saw
a rock -
brought here from
the surface of the Moon

it was placed under
a powerful magnifying glass
in Eastman Kodak´s
planetarium
in Rochester,
New York, U.S.A.

apart from that
it was just like any other
rock





Notes after the Midsummer Party


Midsummer green beer bottles
in midsummer grass

Swift sparrow voices
eagerly perform
a foliage symphony
in the shrubbery
guides your thoughts
to the red currants
and gooseberries too
actually -
silently
grow towards
redemption and jam

Not to speak of
semi-dry white wine corks
in dewy groundscape

where you can sense
even the earthworm
must struggle to survive
underground





Rigmarole on Eternity


The scissors take the paper
The Paper takes the ashes
The ashes take naught
The Naught takes all





Status Quo


Jerusalem
ad infinitum

three crosses
on every hill-top





Orgasmos


Rising love fever
running with seven-mile steps
cutting the fawn´s pleasure short





Intuitive Assumption


The moment
of death

the fall
from time
to untime

has a
nutmeg scent





Verse for dead and other living poets


William C. Williams
Diane di Prima

did not lift a finger
to be here in these stanzas

they wrote them themselves
said the cat





Scales


This is a small world
she said
can you imagine
I met Owen
in Crete
this summer

This is a large world
I said - -
- larger than words can tell –

Elsie called
from Newcastle
yesterday

and told me, I said
that Annie was dead - -





Transitions


I always walk
new platforms

Leave foreign
train stations
behind

Never the same
as when I last left






















In the beginning is the end


The omnipresence
of death creates
distinct figures
in birth´s
subtly wowen
fabric



© Erik Frisch 1993
Translated by Nail Chiodo

At the cat crossing

Rats, the cat murmured to himself
(there were nobody else in the vicinity)

Rats, Mr. Boffin (the cat) repeated
irritatedly
standing somewhat
absent-minded
at the pedestrian crossing
marking the intersection
of Imperial Avenue &
Cat’s Alley
picking up his attaché case
from the battered yet shining sidewalk
with a slight shudder

No point in beating about the Bush
anymore
Mr. Boffin sneered
to himself
fervently

Rodents and vermin
(still no one in sight)
he said in a loud voice
scratching his loin fervously
while handing a dog beggar
a dime or dollar bill
with south front paw

Let’s piss the Bush down
from root and up
tail flagging
Mr. Boffin declared

My fountain pen is sitting in my hind pocket
which once contained a testicle
ready to sign any peace treaty
including cats and the like (humans)
and my underbrush rubber boots
are easily accessible
- - hand sewn by creator - -
Mr. Boffin confidently told himself
in a subdued voice

Before crossing the street &
entering the stationary shop
to look for the map
with the Bush
scrupulously traced on it
ready to pin point
with cattish fountain pen
the actual location
in case of amnesia - -

” Erik Frisch, 2003

The cat who shat on Baron von Munchhausen´s shoe

The cat who walks by himself, and all places are alike to him.
(R. Kipling)



I, said the cat to his furry spouse,
have nine (or is it eight) lives to go - -
(I don´t count them that meticulously
anymore - being too old)
- - but you, Mr. Münchausen
pissing in your pants from fear to loose
your beloved breathing space on this
stinking planet (only having one of the above
mentioned lives left) created a monstrous lie
by pulling yourself, I have been told, by the hair
(with your own shivering hands) out of a swamp
- with horse and all -
somewhere in the lower part of lower
Prussia to save your single fucking life
intending to transform yourself into a teller of tales
- - even riding on a cannonball with flowing locks
to surmount a siege in lower Niedersachsen -

A constructor of myths, you were, Mr. M. - even
a notorious liar after your pitiful death -
creating an illusory delight for the European
self-conceit with syphilitic undertones
in your aftermath.
(I could - of course - also have mentioned
Indonesia, Surinam, Loconamia, Iraq, Honeyland, Burpshit,
Sweden, Shitomania and Patricia Onissella – bless her soul)
but I don’t
being a common creature with no need for
foresight and saintlyhood, just a mere cat, I don´t
stick my delicate and vulnerable snout into
other muckrackers’ business.

Riding on a cannonball (harr-harr!)

Riding on a smelly (ach, with unmentionable delight)
- and I mean smelly - tabbycat ball makes me feel wild
with sweet everlasting crushingly intestinity.
Mixing happinesss and sadnesss simultaenlousy -
growling with joy. But that is another story.
Always untold stories untellable -
Which reminds me - there are more stories
to be told.

So storytellers and liars: tell!
Even the above mentioned Mr. M. - tell your
cowardly tales.

Write; tell stories about us and the stinking
dumps in which we live. Tell about the furry, four legged
miaouing partcipants in this everlasting rat race
that never seems to end

(there I got her; or was it him? - oh what crunchy
delicate testicles !-- it must have been him – sim sala bim)

Rat off, baby, mouseingly, on naked feet
decapiatded & detailed, so rosily and sweet

Yeah, write,: you two legged cats - all but furry,
shivering in bed on beautiful winter´s days, not
gripping the chance to wake up to
the regular dimension stuffed with terror,
humiliation, disappointments, harassment,
ridicoulously barking dogs, arrows in the heart,
pain in the ass, crumbling love, partying vultures,
deserted vulvas, undernourished assholes, &
naked transvetites, the stupid neighbour´s stupid
cat (which actually showed up to be a dog),
dried up hydrocephali - and the like.

Write, you bastards!
My beloved homely stray dogs of
Passo Corese
Bark like mad &
write of Vivaldi - ridden by his
rheumatoid arthritis, of Leonardo da Vinci´s
white cane and opaque spectacles.

Write about love and ugliness!
& all the things in between
of hate and beauty and faulty mirrors.


Erect your pricky pencils!
and let your failing memory
entertain the crowd with lies unknown.
Fling your carpet into orbit and just let it stop by Venus´
left breast for a diminutive eternity, leaving a coma
oozing with the stuff that doubt is made of.

The cat is writing by himself, and all pages are alike to him.

Grope for your pencils, just landed in the outskirts of
Kuala Lumpur - having been through a rough treatment
in the cosmic bidét. Pick them up and write lies so immense
they become true. Don´t listen to your non-exsisting inner
voice. Listen to your utter despair, and let it fecundate
(with tender paws - - and merry genitals) the subsiding Earth.

Put, with a light lovingly touch, your lips to your whizzing
Mother´s deep-sea-, mountain-, plains-, volcano inflicted
body and suck the wisdom out of her innermost cunt.
Not for enlightenment´s sake, but for the sake of true
endarkenment that will push you (ever so lightly) towards
the fountains of the river Nile of the mind.
Stay, stay - lay, lay and wait for the first sparkle of the
never failing morning light - sparrow-shaped as it is…

Lock up your thoughts for a billionth of a second raised to
the 12th power, and experience a cat´s life - and death -
beeing in the neighbourhood of a sweet and orderly scented God

Keep on lying Mr. Münchausen; you have filled me with rage
and amusement. So be it. So has Jorge Luis Borges &
Billy Evans
But I will never unlick the shit I
providently placed on your enchanted,
seductive shoe mr. M.
No way.


* Erik Frisch

The questions the Cat didn´t ask

Are you a tidy, likeable human being?
Do you hide your anxiety behind small talk and matter of course nonsense?
Did your, at one time, lover bite your nose resulting in a swollen pear in your face?
Are you a liar i.e. writer/author/story teller?
Do you wash your ears regularly?
Are you really writing this?
What fucking time is it?
Where have all the flowers gone?
Why is a cat a cat and not a human being?
Why is a human being a human being and not a cat?
Why do you write about cats all the time?
Is Gato Barbieri a better sax player than Gerry Mulligan?
What happened to Monica Vitti?
Why are you so fucking complicated?
How come apples rot on their limbs if not picked?
Why do you write this shit?
Can you produce one good reason not to commit suicide?
Why am I a cat?



” Erik Frisch