søndag 6. september 2009

Reflekser fra et knust speilbilde


Alle vil på liv og død overbevise meg om at min sønn er en fiksjon. Hvis de ikke hadde vært så opptatt av dette, ville de sett at han er forbløffende lik sin far. Skulle ikke jeg kunne se det, som selv har født ham?

Jeg vet at det er vanskelig å skille mellom det jeg virkelig har sett, og det jeg påsett og vis ikke har sett. At det er vanskelig å skille mellom sannheten og de andre løgnene. Når man forsøker å trekke opp et skille, gjør det ikke saken enklere at Løgnen utvilsomt er Sannhetens yndlingselskerinne. Men når det gjelder min førstefødte, Balais, så er jeg selv beviset for at han eksisterer.

Det kan selvfølgelig herske tvil om hvorvidt jeg under en rangel datt ned fra tredje etasje i et uferdig bygg i Rotterdam og brakk hoftebenet. Ble jeg for eksempel innlagt på et av byens sykehus med nattbord og et vannglass med luftperler i og Thomas Manns ”Trollfjellet” under hodeputen?

Jeg kan ikke kjenne antydning til noe i hoften. Derimot lider jeg av generell arteriitis, og plages tidvis av noen problemer med leveren

Dessuten vet jeg hva angst er.

Det første utbruddet kom i Milano den 3. juni 1973, da jeg ble invitert til en såkalt venns leilighet sammen med en såkalt venninne. Inne i leiligheten, i entréen, var det montert et speilarrangement hvor jeg kunne betrakte meg selv bakfra, i profil og forfra på samme tid.

Jeg løp skrikende ut på kjøkkenet, og forble der.

Denne opplevelsen, og den som fulgte, gjorde at jeg foreløpig ikke tør å ha venner, jeg tør ikke å eie noe, ikke våger jeg å sove eller å være våken, og jeg tar aldri imot brev eller pakker som kommer med posten. Verken fra fremmede, eller fra forhenværende bekjente.

Det eneste som nå gir meg en illusjon av trygghet, er å tilbringe tiden sammen med bror Børst, søster Natt – og min sønn, Balais. Verre kunne det ha vært.

Men livet har ikke alltid fortonet seg slik.

Ikke den junidagen i 1973, da en åttearmet blekksprut med hvit frakk halte meg ut av det milanesiske kjøkken, iførte meg en tvangstrøye av datidens mote, og bar meg ned trappene som et spastisk lik med blodet sydende inne bak karveggene.

Nede ved fortauskanten ventet en stor mørkeblå ambulanse av amerikansk modell.

Den ene bakdøren ble åpnet, og en herre i mørk blå frakk, vidbremmet brun hatt og en stri velpleid mustasje i samme farge vinket meg bort til seg. Det ville i praksis si det samme som at de fire bærerne – som nå var kommet inn på scenen – dyttet og halte meg inn gjennom den åpne bakdøren.

Vel innenfor spente de meg fast i en stol som var utstyrt med to forniklede rør, ett på hver side av seteryggen. De var begge bøyd og pekte ubehagelig mot tinningene mine. Jeg vred hodet skremt fra side til side og fanget røråpningene vekselvis med øynene, slik man med en blanding av nysgjerrighet og skrekk betrakter remediene rundt operasjonsbordet før kirurgen skal foreta et uskyldig inngrep.

Det var ikke til å komme bort fra – at de fordømte rørene siktet på meg.

Allikevel skiftet jeg taktikk og ble sittende lydig og urørlig i stolen.

Døren ble omsider smelt i lås, og vi tok av fra fortauskanten.

Den blå herren plasserte de ti glinsende rørmunningene – som nå mest av alt minnet om kanonløp - resolutt mot tinningene mine.

- Det pleier å hjelpe med en gjennomluftning, sa han uhøflig.

Han betjente en spak, og sendte med lysets hastighet en rød kvartskrystall ut av venstre rør. Den trengte inn to centimeter over øret mitt, pløyde en glattslipt tunnel gjennom hjernen, og kom ut på den andre siden for deretter å gli ned i tvillingrøret.

Jeg protesterte uten engasjement, og altfor sent.

Bilen stoppet omsider utenfor en svær bygning som var kledd med blyplater, og man geleidet meg inn.

De skysset meg gjennom lange, vindusløse korridorer og plasserte meg til slutt i et trangt rom uten inventar.

Det overveldende sollyset sprutet plutselig inn gjennom en åttekantet glugge høyt oppe på veggen og saltet det grågrønne gulvet. Døren slo i bak meg.

Da fikk jeg øye på dyret. De halvt oppspiste ørene lå flate, og pelsen var sprikende og elektrisk. Du og jeg i et lukket rom, tenkte jeg.

Det gikk til angrep øyeblikkelig. Bet og krafset med jernkjever og gule tannklør i underarmene og fingrene mine. Jeg hamret på ståldøren med dyret dinglende fra fastlåste kjever rundt armen min.

Døren gled opp, den hadde aldri vært boltet, og jeg kastet meg ut i korridoren. Dyret slapp forskrekket taket og ble sittende hjelpeløst tilbake i værelset fordi det tydeligvis ikke klarte å fatte at universet består av mer enn ett rom.

Nå var den hvite korridoren plutselig befolket. De kom og gikk, trillet og leid av hjelpere. Noen få, antageligvis nykommere som jeg, gikk for egen maskin. Hvor lenge ville de/jeg klare det?

Jeg festet meg ved en mørkhåret kvinne som var anbragt på et avlangt brett som ble rullet frem på gnislende hjul. Det var noe med øynene hennes.

Fordi jeg trodde jeg var på flukt fra noe, forsøkte jeg å gjøre meg så ubemerket som mulig. Jeg ville prøve å komme meg til enden av korridoren for å finne en utgang.

Her var ingen ender, ingen utganger. Bare innganger til nye korridorer som hele tiden spiste opp seg selv. Hvor det samme hele tiden skjedde samtidig.

Jeg prøvde å la være å løpe, men klarte det ikke.

Og øyeblikkelig var Den blå Herre der. Han skjøv meg hardhendt mot en smal dør som ikke hadde vært der tidligere. Jeg strittet imot.

- Vi burde med en gang ha skjønt at individuell dyreterapi ikke er noe for Dem. Alvorlige tilfeller som Deres krever en omfattende sjokkbehandling, og derfor har vi bestem oss for å sende Dem ut i verden, snerret han med et ondt smil. Den lyserøde tungen hans formet en gotisk S. – Slaraffentilværelsen er over.

Jeg krabbet skjelvende gjennom den trange åpningen, og kom inn i en stor, opplyst hall. Døren bak meg kolliderte med sin anti-dør og var ikke mer til.

Foran meg var alt bygget opp av pappmaché og formet som et dallandskap.

Så dette var altså verden. Som jeg hadde hørt så uendelig meget om.

Sirlig malt i rødt, gulrødt, brunt og grønt. Jeg befant meg høyt oppe i en bratt dalside, og begynte uunngåelig å skli ned mot en dansende uskyldsblå bekk.

Med kavende armer og ben fikk jeg berget meg inn på en berghylle.

Der satt allerede en faun. Han snakket med en skuespillers stemme, og jeg tenkte: er verden et underjordisk teater kledt med blyplater?

Finurlig og servilt anla jeg et dramatisk patos for å skape en følelse av tilhørighet, og kastet meg ut i den meningsløse dialogen som var dialekten på disse kanter.

Slik krabbet, ålte og stavret og sjanglet meg fra person til gruppe til familie til kjæreste og læremestere. Båret oppe av en falsk stemme og et blendene smil.

Det kunstige sollyset fra et usynlig armatur strømmet i milde tunger ned over kroppen min.

Etter noen år oppdaget jeg grensen – der pappmachéen tok slutt. Der prosceniet begynte.

Utenfor lå teatersalongen med tomme rødvinsfargede plysjbenker. Det var altså et teater. Overveldet av denne oppdagelsen lot jeg meg øyeblikkelig falle ned i orkester, og fikk et skarpt støt i korsryggen. Au, sa jeg.

Salongen lå innpakket i et uforpliktende fløyelsmørke, slik teatersalonger gjør under forestillingen. Som kjent er det på scenen det farlige skjer.

Da øynene mine hadde vent seg til det prikkende teatermørket, oppdaget jeg henne på nytt – den mørkhårede fra korridoren. Hun befant seg litt ute på siden, omtrent midt i parkett. Jeg kjente henne øyeblikkelig igjen. Øynene.

Trillebrettet var borte.

Jeg forelsket meg straks i de buede lårene henne, i leggene og knehasene. Kort sagt.

Da jeg omfavnet henne fikk jeg en ubehagelig følelse av at noen betraktet oss fra scenen. Det ble jo stikk motsatt av slik det skulle være. Jeg mener, tilskuerne er skuespillerne og alt det der. Derfor trakk jeg henne med meg til bakerste benk i salongen. Til kyssebenken.

Hele tiden hadde jeg følelsen av at en av de fordømte skuespillerne oppe på scenen stirret nysgjerrig ut i salen i stedet for å passe jobben sin.

Da lot jeg det bare være oss to.

Særlig meg.

Jeg danderte henne langs kanten av rygglenet på benken. Da hun lot bena falle ned, ett på hver side av seteryggen, åpnet vulva seg med et varsomt smell. Forsiktig, forsiktig klatret og skubbet jeg meg inn over henne.

Jeg kjente en glødende ømhet for oss to.

Særlig for meg.

Da jeg ville kysse de glinsende, våte, skinnende leppene hennes hevet hun plutselig øyenlokkene sine.

Og der inne stirret jeg rett inn i øynene mine. De gamle grågrønne irisene med et snev av turkis.

Forbauset senket jeg hodet, og etter hvert som øynene våre kom nærmere og ga en illusjon av å bli større, kunne jeg se punktene der hornhinnene var gjennombrutt til ære for pupillene. Som var de omhyggelig stanset ut med et presisjonsverktøy.

I massen av friskt blod bak hornhinnen fløt to vettskremte baneøyne i miniatyr. De flimrende, fuktige og spørrende barneøynene mine.

Hjelpeløst svømmet de rundt i bloddønningene.

Og jeg kunne kjenne hvordan den kroppstempererte sprøytet ut og rullet med hurtigtogsfart innover i systemet mitt – og befruktet meg.

Hva gjør man så når forestillingen er over?

Jeg forlot den tomme salongen og spaserte ut gjennom teaterfoajéen og inn i en ny verden. En verden som jeg riktignok hadde en fjern erindring om, men som ikke ble mer hjemlig av den grunn.

Og det er ikke nettopp noen følelse av hjemlighet som har preget vår tilværelse etter at Balais ble født.

Nok engang har vi feiret min sønns fødselsdag, og denne dagen har ikke skilt seg nevneverdig ut fra alle de andre dagene. Det har kanskje knirket litt mer enn vanlig i en anleggsheis i Dronningens gate, og det har muligens regnet en smule.

Men ikke desto mindre er det Balais’ fødselsdag i dag. Det kan enhver idiot lese ut av almanakken. Og den dagen har vi altså feiret med banankake, lommekniv med syntetisk perlemorshåndtak, ananasbrus, mitt skib er lastet med aprikoskrem, knallbonboner og andre gode saker.

Og et kyss på truten.

I anledning dagen ga jeg Balais et godt varmt bad, og etterpå smilte han og strøk seg tilfreds over huden.

Så sa han med et søtt forventningsfullt smil:

- Hvordan var det da jeg ble født?

Jeg lente meg tilbake i stolen, tok en slurk sherry (i anledning dagen), og fortalte ham det enda en gang:

- Først var det slik, kjære sønnen min, at jeg så veldig gjerne ville ha deg – fordi jeg aldri ville kunne leve hvis ikke du var der. Ja, jeg trengte deg så sårt fordi jeg var så alene i verden, at du ble unnfanget – og det klarte jeg helt alene etter å ha sett meg selv i øynene for første gang. Og det hastet slik med at du skulle komme ut i verden, at jeg slett ikke hadde tid til å gå rundt i ni måneder med deg i kroppen slik mange kvinner visstnok gjør.

Så den selvsamme dagen som du ble unnfanget, bestemte jeg meg for å hente deg ut av meg. Men for at du skulle bli til i verden, måtte jeg gjøre et veldig alvorlig inngrep i meg selv. Et voldsomt og farlig inngrep. Alt dette måtte til for at du skulle komme ut av mitt mørke og bevise at selv det mest uhyggelige og kullsorte mørke har et lite lys inni seg.

Mens jeg skrek av smerte da du ble født vant viljen min til å skape deg en foreløpig sier over angsten.

Og du ble til.

Men det aller viktigste er at jeg vet at du er til. Ikke bry deg om at folk rundt i byen ler av oss. Av og til smiler de av seg selv også, så sant de kan tjene noen kriner på det.

Vi kjenner dem vi, Balais. Du og jeg.

Så får vi bare vente og se.

Dette er et temmelig nøyaktig referat av hva jeg sa til sønnen min på fødselsdagen hans.

Men nå er det natt, og da skilles Balais’ og mine veier for en stund. For når jeg ser søster Natt stå på terskelen, da vet jeg at det er min elskede jeg ser. Og henne kan jeg bare være alene med. Fra da av stirrer jeg meg blind på henne, ikke uten frykt, men suger likevel til meg hennes tusen blomsters duft. Jeg overgir meg helt og lengter gjennom dagers spisse lys etter nye elskovsstunder i hennes favn.

Nå er hun der igjen, og nok engang har jeg måttet vende min sønn ryggen – for en stund. Jeg har måttet henge huden min av meg over stolryggen ved vinduet, slik nattens tause, mørke herskerinne krever.

Den alle minste berøring med mine avkledte muskler vil smerte bortenfor alt. Og berøring er jo hva det dreier seg om. Men jeg har heller ikke glemt at vevet inn i smerten ligger en pulserende tråd av visdom som overvinner all lidelse.

I mørket klarer jeg igjen å distansere meg såpass fra tankene at jeg kan begripe innholdet i dem. Det er umulig om dagen, når lyset suger all kraft ut av meg, og jeg bare klarer å holde meg oppreist med min sønns hjelp.

Men selv her inne i den varme natterusen, finnes en hukommelse som kan varsle om katastrofer ved daggry. Selv gjennom angstens lukkede øyelokk kan jeg skimte det gule skimmeret på østhimmelen.

Og se så ubehagelig nærværende den tilbakevendende fortiden blir, holdt opp mot mørkets lampe. Fortiden kan selv ikke nattens elskov utslette helt og holdent.. Jeg aner fantomene i mitt mørke rom. De myrdede indianerne i det sotete taket. De mishandlede kvinnene mine, der de fylker seg sammen mot meg i veggbordene i selskap med mine andre unnfallenhetssynder.

Og likevel lengter jeg alltid dit, når vi har satt os ned i bakrommet i spillehallen etter arbeidsdagens slutt. Jeg drikker en flaske rom, gin, bitter eller cognac for å korte inn ventetiden, og min sønn Balais sitter taus på stolen sin og noterer noe i en bok.

Utenfor ligger det øvrige tivoliet ribbet og forlatt, som en avkledd transvestitt.

Radiobilene slumrer, sjiraffen med de blinkende, grønne øynene av lyspærer sover, og lykkehjulet døser i selskap med sine trofaste gevinster som ingen vinner. Verdens tykkeste dame sover sammen med verdens tynneste mann – i en passelig stor campingvogn på tivolitomta.

Jeg har tømt de tomme spilleautomatene, lukket de stengte bodene og sopt gondolene i pariserhjulet rene for ingen sjokoladepapir.

Her i dette verdensomspennende tivoli, i nok en sørgmodig fornøyelsespark, i noe som forhåpentligvis blir et kort opphold for oss to, Balais. For hit kommer aldri noen.

Ikke desto mindre har vi sittet en god stund her nå.

Balais og jeg.

Og vi har skjøttet våre daglige verv – selv om vi skulle være aldri så fiktive og barnløse.

Akkurat nå er det min sønn, Balais, som gjør mesteparten av det manuelle arbeidet. Det er han som tar seg av feiingen og vedlikeholdet.

Siden det er meg som drikker opp det meste av brennevinet i løpet av natten, er det om å gjøre at jeg kommer meg av gårde til en meget tidlig kafé rundt hjørnet før dagen får grepet rundt seg med sine klør. Da hender det at jeg blir sittende til stengetid sammen med bror Børst og mine egne bankende tinninger, mens jeg venter på søster Natt.

Ellers håper jeg bare at Balais skal bli så voksen at han kan ta seg av faren sin for godt – døgnet rundt. Hvis jeg ikke stuper i mellomtiden, da. Og havner hos Natten som aldri slutter. Hun skal visstnok være en streng søster.

Og skulle det skje, så er Balais ferdig også. For han klarer seg ikke uten meg, stakkar.



(Fra novellesamlingen ”Casablanca-ekspressen”, Forfatterforlaget 1982.)

torsdag 27. august 2009

Uavgjort/ Stale mate








Jeg

bruker

fire og førr i sko

- for dem som måtte

være interessert -

og trasker rundt

på jorden mens

ånden og sjelen min

kjemper en ulik

kamp med

gråt og latter

usagt &

udefinert

uten begynnelse

& fri for slutt

men med

et ørlite

innslag av sødme





Stale mate



I

- the poet at that –

wearing

forty-four size shoes

trudging along

while my

spirit and soul

fight an

odd match

with weeping

and laughter

untold &

undefined

& free

of end

but with

a faint

infusion of sweetness


Trillebårsyndromet


man går altså med trillebår

på en smal planke

og i en sånn situasjon

begynner det å klø

noe infernalsk på nesen

i sånne situasjoner er man jo

oppdratt til å ikke slippe

trillebårhåndtakene

til trillebåren med ukjent

verdifullt innhold

slik at den velter

og skaper et uant kaos

for å foreta en rask

kløing på nesen

i følge min hverdags-

og helligdagsbuddhisme

jager man da kløen vekk

og plutselig blir alt som før.