Erik Frisch

Reflekser fra et knust speilbilde

2009-09-06T15:16:00.000-07:00

Alle vil på liv og død overbevise meg om at min sønn er en fiksjon. Hvis de ikke hadde vært så opptatt av dette, ville de sett at han er forbløffende lik sin far. Skulle ikke jeg kunne se det, som selv har født ham?

Jeg vet at det er vanskelig å skille mellom det jeg virkelig har sett, og det jeg påsett og vis ikke har sett. At det er vanskelig å skille mellom sannheten og de andre løgnene. Når man forsøker å trekke opp et skille, gjør det ikke saken enklere at Løgnen utvilsomt er Sannhetens yndlingselskerinne. Men når det gjelder min førstefødte, Balais, så er jeg selv beviset for at han eksisterer.

Det kan selvfølgelig herske tvil om hvorvidt jeg under en rangel datt ned fra tredje etasje i et uferdig bygg i Rotterdam og brakk hoftebenet. Ble jeg for eksempel innlagt på et av byens sykehus med nattbord og et vannglass med luftperler i og Thomas Manns ”Trollfjellet” under hodeputen?

Jeg kan ikke kjenne antydning til noe i hoften. Derimot lider jeg av generell arteriitis, og plages tidvis av noen problemer med leveren

Dessuten vet jeg hva angst er.

Det første utbruddet kom i Milano den 3. juni 1973, da jeg ble invitert til en såkalt venns leilighet sammen med en såkalt venninne. Inne i leiligheten, i entréen, var det montert et speilarrangement hvor jeg kunne betrakte meg selv bakfra, i profil og forfra på samme tid.

Jeg løp skrikende ut på kjøkkenet, og forble der.

Denne opplevelsen, og den som fulgte, gjorde at jeg foreløpig ikke tør å ha venner, jeg tør ikke å eie noe, ikke våger jeg å sove eller å være våken, og jeg tar aldri imot brev eller pakker som kommer med posten. Verken fra fremmede, eller fra forhenværende bekjente.

Det eneste som nå gir meg en illusjon av trygghet, er å tilbringe tiden sammen med bror Børst, søster Natt – og min sønn, Balais. Verre kunne det ha vært.

Men livet har ikke alltid fortonet seg slik.

Ikke den junidagen i 1973, da en åttearmet blekksprut med hvit frakk halte meg ut av det milanesiske kjøkken, iførte meg en tvangstrøye av datidens mote, og bar meg ned trappene som et spastisk lik med blodet sydende inne bak karveggene.

Nede ved fortauskanten ventet en stor mørkeblå ambulanse av amerikansk modell.

Den ene bakdøren ble åpnet, og en herre i mørk blå frakk, vidbremmet brun hatt og en stri velpleid mustasje i samme farge vinket meg bort til seg. Det ville i praksis si det samme som at de fire bærerne – som nå var kommet inn på scenen – dyttet og halte meg inn gjennom den åpne bakdøren.

Vel innenfor spente de meg fast i en stol som var utstyrt med to forniklede rør, ett på hver side av seteryggen. De var begge bøyd og pekte ubehagelig mot tinningene mine. Jeg vred hodet skremt fra side til side og fanget røråpningene vekselvis med øynene, slik man med en blanding av nysgjerrighet og skrekk betrakter remediene rundt operasjonsbordet før kirurgen skal foreta et uskyldig inngrep.

Det var ikke til å komme bort fra – at de fordømte rørene siktet på meg.

Allikevel skiftet jeg taktikk og ble sittende lydig og urørlig i stolen.

Døren ble omsider smelt i lås, og vi tok av fra fortauskanten.

Den blå herren plasserte de ti glinsende rørmunningene – som nå mest av alt minnet om kanonløp - resolutt mot tinningene mine.

- Det pleier å hjelpe med en gjennomluftning, sa han uhøflig.

Han betjente en spak, og sendte med lysets hastighet en rød kvartskrystall ut av venstre rør. Den trengte inn to centimeter over øret mitt, pløyde en glattslipt tunnel gjennom hjernen, og kom ut på den andre siden for deretter å gli ned i tvillingrøret.

Jeg protesterte uten engasjement, og altfor sent.

Bilen stoppet omsider utenfor en svær bygning som var kledd med blyplater, og man geleidet meg inn.

De skysset meg gjennom lange, vindusløse korridorer og plasserte meg til slutt i et trangt rom uten inventar.

Det overveldende sollyset sprutet plutselig inn gjennom en åttekantet glugge høyt oppe på veggen og saltet det grågrønne gulvet. Døren slo i bak meg.

Da fikk jeg øye på dyret. De halvt oppspiste ørene lå flate, og pelsen var sprikende og elektrisk. Du og jeg i et lukket rom, tenkte jeg.

Det gikk til angrep øyeblikkelig. Bet og krafset med jernkjever og gule tannklør i underarmene og fingrene mine. Jeg hamret på ståldøren med dyret dinglende fra fastlåste kjever rundt armen min.

Døren gled opp, den hadde aldri vært boltet, og jeg kastet meg ut i korridoren. Dyret slapp forskrekket taket og ble sittende hjelpeløst tilbake i værelset fordi det tydeligvis ikke klarte å fatte at universet består av mer enn ett rom.

Nå var den hvite korridoren plutselig befolket. De kom og gikk, trillet og leid av hjelpere. Noen få, antageligvis nykommere som jeg, gikk for egen maskin. Hvor lenge ville de/jeg klare det?

Jeg festet meg ved en mørkhåret kvinne som var anbragt på et avlangt brett som ble rullet frem på gnislende hjul. Det var noe med øynene hennes.

Fordi jeg trodde jeg var på flukt fra noe, forsøkte jeg å gjøre meg så ubemerket som mulig. Jeg ville prøve å komme meg til enden av korridoren for å finne en utgang.

Her var ingen ender, ingen utganger. Bare innganger til nye korridorer som hele tiden spiste opp seg selv. Hvor det samme hele tiden skjedde samtidig.

Jeg prøvde å la være å løpe, men klarte det ikke.

Og øyeblikkelig var Den blå Herre der. Han skjøv meg hardhendt mot en smal dør som ikke hadde vært der tidligere. Jeg strittet imot.

- Vi burde med en gang ha skjønt at individuell dyreterapi ikke er noe for Dem. Alvorlige tilfeller som Deres krever en omfattende sjokkbehandling, og derfor har vi bestem oss for å sende Dem ut i verden, snerret han med et ondt smil. Den lyserøde tungen hans formet en gotisk S. – Slaraffentilværelsen er over.

Jeg krabbet skjelvende gjennom den trange åpningen, og kom inn i en stor, opplyst hall. Døren bak meg kolliderte med sin anti-dør og var ikke mer til.

Foran meg var alt bygget opp av pappmaché og formet som et dallandskap.

Så dette var altså verden. Som jeg hadde hørt så uendelig meget om.

Sirlig malt i rødt, gulrødt, brunt og grønt. Jeg befant meg høyt oppe i en bratt dalside, og begynte uunngåelig å skli ned mot en dansende uskyldsblå bekk.

Med kavende armer og ben fikk jeg berget meg inn på en berghylle.

Der satt allerede en faun. Han snakket med en skuespillers stemme, og jeg tenkte: er verden et underjordisk teater kledt med blyplater?

Finurlig og servilt anla jeg et dramatisk patos for å skape en følelse av tilhørighet, og kastet meg ut i den meningsløse dialogen som var dialekten på disse kanter.

Slik krabbet, ålte og stavret og sjanglet meg fra person til gruppe til familie til kjæreste og læremestere. Båret oppe av en falsk stemme og et blendene smil.

Det kunstige sollyset fra et usynlig armatur strømmet i milde tunger ned over kroppen min.

Etter noen år oppdaget jeg grensen – der pappmachéen tok slutt. Der prosceniet begynte.

Utenfor lå teatersalongen med tomme rødvinsfargede plysjbenker. Det var altså et teater. Overveldet av denne oppdagelsen lot jeg meg øyeblikkelig falle ned i orkester, og fikk et skarpt støt i korsryggen. Au, sa jeg.

Salongen lå innpakket i et uforpliktende fløyelsmørke, slik teatersalonger gjør under forestillingen. Som kjent er det på scenen det farlige skjer.

Da øynene mine hadde vent seg til det prikkende teatermørket, oppdaget jeg henne på nytt – den mørkhårede fra korridoren. Hun befant seg litt ute på siden, omtrent midt i parkett. Jeg kjente henne øyeblikkelig igjen. Øynene.

Trillebrettet var borte.

Jeg forelsket meg straks i de buede lårene henne, i leggene og knehasene. Kort sagt.

Da jeg omfavnet henne fikk jeg en ubehagelig følelse av at noen betraktet oss fra scenen. Det ble jo stikk motsatt av slik det skulle være. Jeg mener, tilskuerne er skuespillerne og alt det der. Derfor trakk jeg henne med meg til bakerste benk i salongen. Til kyssebenken.

Hele tiden hadde jeg følelsen av at en av de fordømte skuespillerne oppe på scenen stirret nysgjerrig ut i salen i stedet for å passe jobben sin.

Da lot jeg det bare være oss to.

Særlig meg.

Jeg danderte henne langs kanten av rygglenet på benken. Da hun lot bena falle ned, ett på hver side av seteryggen, åpnet vulva seg med et varsomt smell. Forsiktig, forsiktig klatret og skubbet jeg meg inn over henne.

Jeg kjente en glødende ømhet for oss to.

Særlig for meg.

Da jeg ville kysse de glinsende, våte, skinnende leppene hennes hevet hun plutselig øyenlokkene sine.

Og der inne stirret jeg rett inn i øynene mine. De gamle grågrønne irisene med et snev av turkis.

Forbauset senket jeg hodet, og etter hvert som øynene våre kom nærmere og ga en illusjon av å bli større, kunne jeg se punktene der hornhinnene var gjennombrutt til ære for pupillene. Som var de omhyggelig stanset ut med et presisjonsverktøy.

I massen av friskt blod bak hornhinnen fløt to vettskremte baneøyne i miniatyr. De flimrende, fuktige og spørrende barneøynene mine.

Hjelpeløst svømmet de rundt i bloddønningene.

Og jeg kunne kjenne hvordan den kroppstempererte sprøytet ut og rullet med hurtigtogsfart innover i systemet mitt – og befruktet meg.

Hva gjør man så når forestillingen er over?

Jeg forlot den tomme salongen og spaserte ut gjennom teaterfoajéen og inn i en ny verden. En verden som jeg riktignok hadde en fjern erindring om, men som ikke ble mer hjemlig av den grunn.

Og det er ikke nettopp noen følelse av hjemlighet som har preget vår tilværelse etter at Balais ble født.

Nok engang har vi feiret min sønns fødselsdag, og denne dagen har ikke skilt seg nevneverdig ut fra alle de andre dagene. Det har kanskje knirket litt mer enn vanlig i en anleggsheis i Dronningens gate, og det har muligens regnet en smule.

Men ikke desto mindre er det Balais’ fødselsdag i dag. Det kan enhver idiot lese ut av almanakken. Og den dagen har vi altså feiret med banankake, lommekniv med syntetisk perlemorshåndtak, ananasbrus, mitt skib er lastet med aprikoskrem, knallbonboner og andre gode saker.

Og et kyss på truten.

I anledning dagen ga jeg Balais et godt varmt bad, og etterpå smilte han og strøk seg tilfreds over huden.

Så sa han med et søtt forventningsfullt smil:

- Hvordan var det da jeg ble født?

Jeg lente meg tilbake i stolen, tok en slurk sherry (i anledning dagen), og fortalte ham det enda en gang:

- Først var det slik, kjære sønnen min, at jeg så veldig gjerne ville ha deg – fordi jeg aldri ville kunne leve hvis ikke du var der. Ja, jeg trengte deg så sårt fordi jeg var så alene i verden, at du ble unnfanget – og det klarte jeg helt alene etter å ha sett meg selv i øynene for første gang. Og det hastet slik med at du skulle komme ut i verden, at jeg slett ikke hadde tid til å gå rundt i ni måneder med deg i kroppen slik mange kvinner visstnok gjør.

Så den selvsamme dagen som du ble unnfanget, bestemte jeg meg for å hente deg ut av meg. Men for at du skulle bli til i verden, måtte jeg gjøre et veldig alvorlig inngrep i meg selv. Et voldsomt og farlig inngrep. Alt dette måtte til for at du skulle komme ut av mitt mørke og bevise at selv det mest uhyggelige og kullsorte mørke har et lite lys inni seg.

Mens jeg skrek av smerte da du ble født vant viljen min til å skape deg en foreløpig sier over angsten.

Og du ble til.

Men det aller viktigste er at jeg vet at du er til. Ikke bry deg om at folk rundt i byen ler av oss. Av og til smiler de av seg selv også, så sant de kan tjene noen kriner på det.

Vi kjenner dem vi, Balais. Du og jeg.

Så får vi bare vente og se.

Dette er et temmelig nøyaktig referat av hva jeg sa til sønnen min på fødselsdagen hans.

Men nå er det natt, og da skilles Balais’ og mine veier for en stund. For når jeg ser søster Natt stå på terskelen, da vet jeg at det er min elskede jeg ser. Og henne kan jeg bare være alene med. Fra da av stirrer jeg meg blind på henne, ikke uten frykt, men suger likevel til meg hennes tusen blomsters duft. Jeg overgir meg helt og lengter gjennom dagers spisse lys etter nye elskovsstunder i hennes favn.

Nå er hun der igjen, og nok engang har jeg måttet vende min sønn ryggen – for en stund. Jeg har måttet henge huden min av meg over stolryggen ved vinduet, slik nattens tause, mørke herskerinne krever.

Den alle minste berøring med mine avkledte muskler vil smerte bortenfor alt. Og berøring er jo hva det dreier seg om. Men jeg har heller ikke glemt at vevet inn i smerten ligger en pulserende tråd av visdom som overvinner all lidelse.

I mørket klarer jeg igjen å distansere meg såpass fra tankene at jeg kan begripe innholdet i dem. Det er umulig om dagen, når lyset suger all kraft ut av meg, og jeg bare klarer å holde meg oppreist med min sønns hjelp.

Men selv her inne i den varme natterusen, finnes en hukommelse som kan varsle om katastrofer ved daggry. Selv gjennom angstens lukkede øyelokk kan jeg skimte det gule skimmeret på østhimmelen.

Og se så ubehagelig nærværende den tilbakevendende fortiden blir, holdt opp mot mørkets lampe. Fortiden kan selv ikke nattens elskov utslette helt og holdent.. Jeg aner fantomene i mitt mørke rom. De myrdede indianerne i det sotete taket. De mishandlede kvinnene mine, der de fylker seg sammen mot meg i veggbordene i selskap med mine andre unnfallenhetssynder.

Og likevel lengter jeg alltid dit, når vi har satt os ned i bakrommet i spillehallen etter arbeidsdagens slutt. Jeg drikker en flaske rom, gin, bitter eller cognac for å korte inn ventetiden, og min sønn Balais sitter taus på stolen sin og noterer noe i en bok.

Utenfor ligger det øvrige tivoliet ribbet og forlatt, som en avkledd transvestitt.

Radiobilene slumrer, sjiraffen med de blinkende, grønne øynene av lyspærer sover, og lykkehjulet døser i selskap med sine trofaste gevinster som ingen vinner. Verdens tykkeste dame sover sammen med verdens tynneste mann – i en passelig stor campingvogn på tivolitomta.

Jeg har tømt de tomme spilleautomatene, lukket de stengte bodene og sopt gondolene i pariserhjulet rene for ingen sjokoladepapir.

Her i dette verdensomspennende tivoli, i nok en sørgmodig fornøyelsespark, i noe som forhåpentligvis blir et kort opphold for oss to, Balais. For hit kommer aldri noen.

Ikke desto mindre har vi sittet en god stund her nå.

Balais og jeg.

Og vi har skjøttet våre daglige verv – selv om vi skulle være aldri så fiktive og barnløse.

Akkurat nå er det min sønn, Balais, som gjør mesteparten av det manuelle arbeidet. Det er han som tar seg av feiingen og vedlikeholdet.

Siden det er meg som drikker opp det meste av brennevinet i løpet av natten, er det om å gjøre at jeg kommer meg av gårde til en meget tidlig kafé rundt hjørnet før dagen får grepet rundt seg med sine klør. Da hender det at jeg blir sittende til stengetid sammen med bror Børst og mine egne bankende tinninger, mens jeg venter på søster Natt.

Ellers håper jeg bare at Balais skal bli så voksen at han kan ta seg av faren sin for godt – døgnet rundt. Hvis jeg ikke stuper i mellomtiden, da. Og havner hos Natten som aldri slutter. Hun skal visstnok være en streng søster.

Og skulle det skje, så er Balais ferdig også. For han klarer seg ikke uten meg, stakkar.

(Fra novellesamlingen ”Casablanca-ekspressen”, Forfatterforlaget 1982.)

Uavgjort/ Stale mate

2009-08-27T12:33:00.000-07:00

Jeg

bruker

fire og førr i sko

- for dem som måtte

være interessert -

og trasker rundt

på jorden mens

ånden og sjelen min

kjemper en ulik

kamp med

gråt og latter

usagt &

udefinert

uten begynnelse

& fri for slutt

men med

et ørlite

innslag av sødme

Stale mate

- the poet at that –

wearing

forty-four size shoes

trudging along

while my

spirit and soul

fight an

odd match

with weeping

and laughter

untold &

undefined

& free

of end

but with

a faint

infusion of sweetness

Trillebårsyndromet

2009-08-27T12:30:00.000-07:00

man går altså med trillebår

på en smal planke

og i en sånn situasjon

begynner det å klø

noe infernalsk på nesen

i sånne situasjoner er man jo

oppdratt til å ikke slippe

trillebårhåndtakene

til trillebåren med ukjent

verdifullt innhold

slik at den velter

og skaper et uant kaos

for å foreta en rask

kløing på nesen

i følge min hverdags-

og helligdagsbuddhisme

jager man da kløen vekk

og plutselig blir alt som før.

Til Veslebrunen

2008-10-15T04:25:00.000-07:00

Om din grunnende
og himmelrettede
rytterposisjon
- på Werenskiolds bilde,
Henrik Arnold Wergeland -
er mange ord blitt sagt
og korrigert og arkivert
og glemt og utelatt

Men typisk nok
er ingenting
blitt ytret om
din trofaste og
tause hest
som var ditt ridedyr
til slagsmål og til fest

Veslebrunen
het du
og muligvis så var
du kanskje halt
som hester ofte er
og hadde giktpåførte
brukne og udugelige
hestetær

Og som hester flest så
så var du delvis stygg
og halvveis kjempepen
og veldig hestesnill

Men trofast
inntil døden
var du – Veslebrunen
med kryss og hale
og alt som hører hester til

Og med din
uuttalte hestetaushet
klarte du å gi
en vakker påminnelse om
at ridning ikke alltid
er det beste
- - men det er kanskje
poesi?

© Erik Frisch

Virkelighetsbyen

2008-04-27T07:07:00.000-07:00

Virkelighetsbyen – som her og der inntegnes
av lønnetrærne, solrefleksene fra fjorden –
Gabels gates mange innsmett og alt det som er
tarvelig og nesten uforståelig i en slik liten
gatestump i verdensmålestokk

Det er ikke den som strekker seg etter meg.
Den er det jeg strekker meg etter – stundom
som en besøkende; stående som forstenet
mellom ting som en gang
aldri var og som ikke kommer til å bli

Som vandingsmann
på en aldri sluttende gjennomreise
rører jeg meg
i skyggebevegelsers halvtrinn
dog uten å få fingerberøring
med alt det der ute -
de halvmørke angstsmugene
og de blendende solbeslåtte torg

Fordi jeg er en lærling, og ubekjent
med – fenomenet Virkelighetsbyen

Stundom tenker jeg. Hvem var det
som kunne ha vist meg den? Denne
egentlige byen – den myldrende,
utydelige, presise
høytidelige og latterlige byen
hvor mennesker bor?

Og bymenneskene kunne ha sagt til meg:
- Her er den; Virkelighetsbyen, lille lærling.
For siden å peke på meg, mens de ropte:
Det er der du er, ja
& egentlig er det
du som er din egen by

Den ubekjente men tenkelige byen
som aldri gir noe tilbake - -
men bare tar, og tar -

I så fall ville min tid være ute,
og derfor fortsetter jeg overstadig muntert
med å flytte på alle byers kulisser
som i følge mine antagelser og
passerende stemningsskifter
vil gjøre meg til kongen av meg selv -
mens jeg byr på et ørlite dryss av anger
innhentet fra fortiden
til ære for alle som har fortjent den
etter fremførelser av omtvistelige begivenheter
i ettermiddagsskyggene på navnløse
løkker i byen før virkeligheten ble til - -

The Real City

2008-04-27T07:06:00.000-07:00

that is here
and there
laced by maple trees
& shrouded in the
sun's reflexions upon the sea
-- frugal and almost
incomprehensible
town of apparent nothingness

It is not that bundle of buildings
out there that is reaching for me --
it is me who is reaching for those
containers of human soul-business
that from time to time
look like visitors
from another planet
upright petrified trapped betwixt
so-called thinkable realities
beyond the reach of touch --
for I am unable
to place myself
in the face of such a relentless
phenomenon: the real city

My ancestors, perhaps,
might have lifted it up high
before my eyes & shown it to me
the real city
just after one
and before another
futile human duty

Perhaps they might have unmasked it --
look, there she is, the city of reality --
and then told me forebodingly
(while my gaze was glued
to the façades of houses
breathing in the autumnal dark):
and there you are --
You!

It would have been too late, of course,
I would have reset the scenery
to my own short-circuits
wary assumptions
& fleeted moods
bent towards what I am tempted to call
His Majesty Myself
at the very epicentre
of human insignificance
at the edge of a shadow
lengthening across
the vacant lot

Translated by Nail Chiodo

Havets lille katekismus - og andre dikt

2008-04-25T13:07:00.000-07:00

Onkel Albert tegner og forteller

I
begynnelsen var
stjernebilledet
Såmannen

hvorfra
såmannen selv
startet sin
møysommelige
romomseiling

før
han en dag
kippet av seg
støvlene utenfor
døren min

og tålmodig
ga seg til
å gi meg timer i tidens
og rommets landbruk

SELVBIOGRAFI

Jeg var gatas villeste
byens vakreste
fullest på kafeer

Den groveste uskyldighet
var jeg
blant helgeners ordener

Jeg hadde
sårhet & melankoli
brunst & ville himler
på programmet

Jeg var
den støyende Enrico
(som alle kjente)
men aller mest
var jeg
en lattermild livshest
i glade begravelser

Jeg var ingen
og alle
på samme tid

Død og nyfødt var jeg
egen navlestreng og kiste
var guirlander og relikvieskrin
i mine sterke hender

jeg var ikke av denne verden
men av den verden
som er overalt

Alle steder tilhørte jeg
slik de tilhørte meg

En kosmisk vandrer
var jeg
som kloden selv
og dens fjerneste
av slektninger

Jeg var
med samme selvfølgelighet som
tordivelen er den
den er
uvitende om
og uten behov for
viten om sitt navn

Jeg var en vandrer
på livsens hav
en Odyssevs uten navn
Enrico den udøpte

KOAN

Når man sliper en kniv
med en annen kniv

Hvilken kniv sliper og
hvilken kniv blir slipt - -

MIDLERTIDIG OPPHOLD VED TOGBYTTE

Som offer
for forsinkelser
av tredje grad
svever jeg ytterst
på nattperrongen
innestengt
i jernbaners
smale landskap

og lengter
etter lokomotivet
som ifølge tabellen
skulle ha bragt meg til
endestasjonens frihet

Som fange
i dette tomrommet
mellom avreise
og ankomst
forsøker jeg
å jage bort
bildet av
vår bitre avskjed ved
dette blindsporets
utspring

bildet
som plutselig
gjorde meg til
en reisende

HAVETS LILLE KATEKISMUS

Når den brølende
brenningen
bryter
og tar for seg
av Jordens kyster
skal det visstnok
skyldes en rasende
Poseidon

Den saltskjeggede
som gjorde
Odyssevs fra Itacha
til en hjemløs på et
alltid gyngende
grågrønt gulv

Eller er han
uten harme -
Kronos' sønn -
den dryppende
drivende Mester
- - -
kanskje bare
en betrakter
av
dihydrogenoksydets
strenge mønster -

I BEGYNNELSEN ER SLUTTEN

Dødens
allestedsnærværelse
danner tydelige
figurer
i fødslers
fint slåtte
vev

TRANSISJONER

Alltid stiger jeg ut
på nye perronger

Legger fremmede
jernbanestasjoner
bak meg

Er aldri den samme
som da jeg forlot
forrige sted på Jorden

SENSOMMER

Sanseløs
sommer i
løkkers landskap

lemlestet
av grådige solfingre
som har hamret
sin vellystrondo på
himmelklaviaturet

Lutende
sommer ved
lekens slutt

lik en utmattet mor
som mister sitt barn
fra barmen mellom
trette tunge hender

NOCTURNE

Med oppadvendt
våkende ansikt
på plass
i Nattens hus

blant
aldri sluttende
tankers grener

som nesten
blir fattelige
når de kommer
like inntil

og stundom
eksploderer
til en trodd sannhet
inne bak øynene dine

men som dør
før dagen gryr

DAGENS LABYRINT

Som gesimsgjenger
og bygangsmann
er jeg ikke ukjent med
feiltrinnets natur

- jeg kan lukte
tragedier bortenfor
bakgårder på
kilometers avstand

tragedier som
passerende biler
og tog i natten
aldri får se

Og derfor tasser jeg
katteselvfølgelig
klar av byens
angstkatapulter
og poter meg inn
mellom grå hus
som lener seg
mot svarte sykler

lager arabesker rundt
oppbrukte håp

før jeg fortrøstningsfullt
smyger meg mot
trådens utspring
og ende

GRENSELAND 1

Vinden er nordvest

hjertet engstes
ved ujevnt slag

ADRIATERHAVET VED TRIESTE

Du uendelig
rullende gulv
av
grågrønt
glass

med sprut
fra
Aiolos' sodasifong

prustende på vei
mot køyende sol
i vest

GRENSELAND 2

først
trodde jeg ikke
mine egne øyne
da håret ditt
med ett
fløt utover lakenet
sprutet ned på gulvet
i åndedrettsaktige
bevegelser
og feide alt
til side
før det (det kjære
håret ditt)
sprengte veggene
i rommet og
ble stående og vibrere
i dirrende sollys
utenfor

men senere
fortalte du
at du plutselig
en morgen
hadde våknet opp
og funnet meg død
ved siden av deg
i sengen

BLÅMANDAG FOR AMOR

I dag
skyter min bue
villskudd

med
mollstemt
streng

TIDSFORDRIV

I dag skal jeg
kjøpe ett dusin
herrelommetørklær

låse døren

trekke for gardinene

sette meg
vel
til rette
og gråte over
mine ulykkelige
og for lengst glemte
forelskelser

KJÆRE VERKENDE HJERTE…

…fortell meg
enda en gang
om lengselen etter
lyden fra skjødet hennes

om tonen
som hentet og fanget
mine hvinende piler
på vill vei
mot zenit

TILSTÅELSE

Jeg satt
litt atspredt
og doven ved
kjøkkenbordet
og betraktet den
tegningen som henger
ved siden av tallerkenhyllen

den forestiller en gul hund
som bærer vesken
for en gammel dame
på en grønn eng under
en ikke helt ferdigskapt
dypblå himmel
mens damen selv svever
veskeløs og ubehjelpelig
ute i horisonten
slik eldre damer ofte gjør
på sånne tegninger

JOHAN 6 ÅR
står det med
spastiske
barnebokstaver
nederst i høyre hjørne

Da jeg
fremdeles litt atspredt
og doven
kom til å flytte blikket
mot vinduet
og fikk øye på deg
ute på tunet
med veske og det hele
på vei hjem fra butikken
fikk jeg plutselig en
motståelig
trang til å
løpe deg i møte
med et forelsket bjeff

for sånt gjør man jo ikke

SKJÆRGÅRDSVÅR

Mishandlet
av måneders mørke

sitter du
med ett
vindvasket

ved starrgressranden

der svaberget stuper
mot havets underverden

og stemmer din pust
på ny

SATS 1

Kunsten består i
å skaffe seg
vennlige
fiender

SPYDFORMULERING

Spydet
er kastet

vender aldri
tilbake

for å
gjenoppleve
kastøyeblikket

alt
er blitt
litt mer
annerledes

TYVENS FRIDAG

I dag
skal jeg
mellom oss sagt
stjele en bit av
mitt liv som tyv

og det er alt
jeg skal stjele
i dag
skal jeg betale
i dyre dommer
for varer
jeg ikke trenger

drikkepenger
skal jeg også gi
i rikt monn
ja
overtipse inntil
galskap

jeg skal følge
hvithårede damer
over gaten og
beredvillig bære de
aldrestrygdstinne
håndveskene
deres
som jeg i går
ville ha nappet
med nervøst
bistert smil

med fare for at
mitt liv som tyv
kanskje aldri
blir
hva det en gang
var

VANDRING

Svimlende prosjekt
det

å skulle måtte
gå livstur på Jorden

fra

de blodvarme
lebers tempel

til

det brustne
øyes bakrom

ROØVELSE

Idet du dypper årene
i vann

en liten grå fugl
betrakter deg
fra esingen

DAME UTEN UNDERKROPP

VERDENSKJENTE
omreisende tivoli og
PRISBELØNTE
cirkus med
FLERE
gullmedaljer fra
Verdensutstillingen
i f. eks. Antwerpen
hadde
ALLTID
dame uten underkropp
på repertoaret

å si at jeg
SAVNER
henne er kanskje å
ta for sterkt i

men jeg skulle gjerne
like å vite hvor hun kan
ha tatt veien -

NATTEFRIERENS HJEMTUR

Det lukter dag
langs grå
veier

store hus
blir små igjen

etter
en natts
fortryllelse

ONANISTPOLKA

Roger
hentet Rita
ned fra skapet
hvor Rita alltid lå
og ulmet

og åpnet ikke
Roger
så forsiktig Ritas
rosa popocatepetl

og kastet ikke
Roger
milde ømme ord
i strie strømmer
ned i Ritas
magma-kammer

jevnt og trutt til
krater-randen
lukket seg
om Rogers
forte stemme

SATS 2

Det
kategoriske
imperativ
gjelder heldigvis
bare for
kantianere

HERFRADERFRADIT

Når det engang
er slik
tenkte jeg
her om dagen

at min bevissthet
setter meg i stand
til å tenke
kosmos

kan det da tenkes
at en eventuell
kosmisk bevissthet
samtidig tenker
meg

Om så var
hva ville skje
i samme øyeblikk
som disse to
tankene
møtes der
og da

eller har det
allerede skjedd
tenkte jeg

ikke uten
en viss engstelse

FORSINKET MORO

Det tragiskes
komikk
svinger som regel
best
i ettertid

LITTERÆR KONSULTASJON

Egg- og ansjossmørbrød
er ikke noe godt
sa forlagskonsulenten
og sjefskritikeren til
dikteren

kalvefilet, trøfler derimot
sa han
er godt, svinegodt
og
stivet damask
sukket han
bordsølv (ikke plett)
men -
la oss si
en flaske Chateau Petit-
Faurie-De Souchard -36
sa konsulenten
de lager ikke slike viner
lenger
sa han og
stirret anklagende på
dikteren
sint
nesten sørgmodig

SOUVENIR

Her forleden så jeg
en stein -
hithentet fra
Månens overflate

den lå under
en kraftig lupe i
en glassmonter i
Eastman Kodaks
planetarium i
Rochester, N.Y. i
U.S.A.

ellers var det ikke
rare steinen

NOTATER ETTER MIDTSOMMERFESTEN

Jonsokgrønne ølflasker
i sankthansgress

Hurtige spurvestemmer
fremfører ivrig
løvverksymfoni
inne mellom busker
som bringer tanken hen på
rips
og faktisk også
stikkelsbær
i taus vekst
mot forløsning og syltetøy

For ikke å snakke om
halvtørre hvitvinskorker
i duggete muldlandskap

Hvor man fornemmer at
også
meitemarken
jobber for livet
under overflaten

VÅRLØSNING

For syvende dag på rad forlot jeg
rommet mitt i Panikkgaten.
Melankolsk tangoaktig spaserte
jeg inn i den krisen som
var i ferd med å sparke
selve eksistensen under meg.
I et forsøk på å hente munterhet
stormløp jeg avgårde til
Pastis-palasset for å ta et glass.
Dvs. noen glass. Det hjalp ikke.

Idet mitt nå nesten oppløste Jeg
halvveis ramlet ut av palasset og
ved en ren tilfeldighet havnet i
parken tvers over gaten skjedde
åpenbaringen - og underet. En
gavmild, intetanende fauna av
tannløse krokodiller, høyderedde
kondorer, duknakkede sjiraffer og
aquafobiske karper viste seg med ett
mellom almene og ga meg kraft
til å trekke meg selv etter håret -
opp av den sorte gryte.

Det er plass til alle
i Bestefars have, lød beskjeden som
tikket ut i det nymuntre hjertet
mitt. En tibetansk latter (som jeg
i forfjamselsen skjulte i hånden)
gynget - breddfull av væren - over
leppene mine. Det må være dette de
kaller en dag i parken, tenkte jeg
lykkelig der jeg sto og var til
under himmelens vide sirkuskuppel.

REGLE OM EVIGHETEN

Saksa tar papiret
Papiret tar asken
Asken tar ingeting
Ingenting tar alt

STATUS QUO

Jerusalem
ad infinitum

tre kors
på hver bakketopp

ORGASMOS

Stigende elskovsfeber
løper med syvmilsskritt
og
gjør faunens glede kort

FUGLEMANNEN I SLOTTSPARKEN OM VINTEREN

Andemannen
måkemannen
med sin ornitofile bør
av gårsdagens brød
og kakesmuler

måker
seg i vei mot vest
i ankeldyp snø
og
ender
blant spurver
i Uranienborgveien

VÆRMELDINGEN DA JEG VAR GUTT…

…hvor storslagne
måtte de ikke være
de spredte
snøbyene
som meteorologen
fortalte om der inne
bak trolløyet

de spredte
snøbyene
i vinterlandet
som rørte seg med
solens, vindens
ja - med selve
værets fart

eventyrbyene
som huiende
forflyttet sin last
av snøskraverte tårn
og hvite avenyer

snart
mot grensetraktene
ofte austafjells
og stundom til Stad...

SJØGUTT OG SJAUER

Faller
sakte gjennom livet
med ulmende drøm
som nesten fater på
solbiske ettermiddager

snubler
langsomt i tunge
stålkabler
som stive
gjenstridige skolisser
på fremmede kaier

drukner
og gjenoppstår
i avisbudets og
melkemannens
havnekvarter -
med sur hilsen
fra Venus

betrakter
med redsel
fremmede
blodsprengte øyne
i speilet
ved soloppgang
og ønsker hurtig
avseiling til Rio

havner
allikevel alltid
usett og uhørt
i skur
som lukter av
råtten kopra

akterutseilt
og forenomseilt
med
bakdrømmen
bankende
inne bak tinningene

INTUITIV ANTAGELSE

Døds-
øyeblikket

fallet
fra tid til utid

lukter
av muskat

KLAGESANG

Steinen som jeg bærer med meg
er en seig og langsom blues
tung som gråt og fargeløs
og mitt hjerte er dens hus

Jeg hentet den med frosne hender
på en grå og gretten strand
hvor vinden blåste kald og nordlig
i et beskt og ødslig land

Ingen bærer på mitt hjerte
så nå vandrer jeg omkring
som min byrdes tause tjener
byrder bærer ingen ting

Derfor må jeg alltid gå her
ytterst mot den smale kyst
som i måneløse netter
lener seg mot havets bryst

Steinen som jeg bærer med meg
er en seig og langsom blues
tung som gråt og fargeløs
og mitt hjerte er dens hus

MÅLESTOKKER

Verden er liten
sa hun
tror du ikke
jeg traff Rolf
på Kreta
i sommer -

Verden er større
enn du aner
tror du ikke
Else ringte
fra Hamar
i går

og fortalte at
Anne er død -

VERS FOR AVDØDE,
OG ANDRE NÅLEVENDE POETER

William C. Williams
Diane Di Prima

la ikke to pinner i kors
for å bli med i denne strofen

de skrev den selv
sa katten

HEI JIMI HENDRIX

Hei Jimi Hendrix
lever du bra
er det høgt eller lavt
der du valgte å dra

Hei Jimi Hendrix
rasp fram et spor
en voggende tone
et spøkelseskor

Hei Jimi Hendrix
dra låter på ny
om kjærleik og syre
og kjeier og spy

Hei Jimi Hendrix
hvor speller du nå
hos gud eller faen
med hornet på skrå

VUGGESANG FOR BJØRN WILLY

Tilegnet maleren og grafikeren
Bjørn Willy Mortensen -
død i St. Emmillion 19. des. 1993

Jeg synger en klage
over din urørlige kropp -
slik gjenlevende
har sunget
for sine døde
fra før
Orfevs tid

fritar tanken
fra stunden her og nå
og lar den få løpe
seg vill
i fortidens
skog

hvor vi
vandret med
ulver og beitet
med kalver, kje og lam
i landskap mellom
unnfangelse og
undergang -
jaget av det egne
halsende hjerte

Jeg roper mitt siste rop
til deg
som endelig
eller uendelig
er fratatt
øyets, penselens,
stikkelens og
gummi arabicums
makt

til deg
som ligger der og er
så usigelig trett
av væren
- - -
Du var en
utålmodig og
stundom
dobbel bjørn
som la din
siste
etsegrunn
for en reise
uten hjemkomst

BILDENE

Tilegnet billedkunstneren Eva Lange

Til disse uinntegnede
portaler
hvor grensene for
farven og for flatens
hemmeligheter
bøyes av
og streifer punktet
mellom lys og mørke

Til disse rammeløse
vindusverk
der landskapslinjers
mutthet støter mot en
halvt utsprunget villskap
i figurers
påbegynte gest

Til disse bilders
grenseløse landskap
gjeter jeg mine øyne
for å hente
ro
og
raseri

Little Ocean Cathechism - and other poems

2008-04-25T13:02:00.000-07:00

Uncle Albert teaches

In
the beginning was
the constellation
of The Sower

from where
the sower himself
set off on his
toilsome
journey

before
he slipped off
his boots outside
my door

and patiently
started
to give me lessons
in time-space´s
agriculture

Koan

When you sharpen a knife
with another knife

Which is the sharpener
which the sharpened

A wait in between trains

A victim
of third degree
delays
I float
at the end
of the night platform
closed in
by the rails´
narrowing landscape

and long
for the locomotive
which the timetable said
should have hauled me
to the freedom
of the rails´end

A prisoner
in this void
between departure
and arrival
I try
to dispel
the image
of our bitter parting
where the rails began

image
which of a sudden
made of me
a traveller

Little ocean catechism

The surf´s roar
breaking
and devouring
the coastlines
of our humble planet
is supposed
to be comparative with
the rage of
our long forgotten
God Poseidon

The salt-bearded
who made
Odysseus from Ithaca
homeless
atop the constant rock
of the grey green floor

Or is he -
Kronos´son -
beyond rage
the dripping
drenching master
- - -
maybe he´s but an observer
of dihydrogen-oxide´s
strict pattern -

Late summer

Senseless
summer in
a landscape
of abandoned lots

crippled
by the sun´s greedy fingers
that have hammered
their sensual rondo
on a keyboard sky

Bent summer
at game´s end

exhausted mother
who lets the child drop
from her bosom
between drooping hands

Nocturne

With upturned
waking face
in place
in The House of Night

among
thought´s
unending branches

almost comprehensible
when ever-so-close

almost burst
into accepted truth
behind your eyes

already collapsed
by dawn

Borderland 1

The wind
northwesterly

the heart
alarmed
at its beat

Labyrinth of the day

As one who treads cornices
cities
I am not unaware
of the nature of slipping

- can smell tragedy
beyond the back-yard
kilometres away

tragedies passing cars
trains
in the night
can never see

Therefore
sure as a cat
I pad clear of the slingshots
of angst
paw between
grey houses propped
against black bicycles

weave arabesques
around consumed hopes

only to indifferently steal
away along the thread
from end to end

Sailor boy and longshoreman

Falling
slowly through life
with dream aglow
almost ignites
on the gruff sunny afternoon

stumbling
with clipped wings
over steel cables
like unmanageable
shoestrings
on alien shores

drowning
only to wake again
to the harbour
of paper boy and milkman -
with the clap
courtesey of Venus

gazing
in fear at queer
bloodshot eyes
in the mirror
at sunrise
wanting
to sett off for
Rio de Janeiro
forthwith

but ending-up
as usual
unnoticed unheard-of
in seaside shacks
stink of rotten copra

left astern
with a hung dream
pounding inside
behind the temples

Bjørn Willy´s lullaby

Dedicated to the painter
and graphic artist Bjørn
Willy Mortensen who
died at St. Emmillion,
France, on 19. dec. 1993.

I sing an elegy
over your immobile body -
the way the survivors
have sung for their dead
since before Orfeus´s time

set thought at liberty
form the here and now,
let it run and lose
its way in the woodlands
of the past

where we wandered with wolves
and grazed with calves, kids, lambs
in landscapes
suspended between conception
and doom -
pursued by our own
baying hearts

I sing my last cry
for you who finally
and for all time
are shorn of the power
of eye, brush, etching needle
and gum arabic
for you
who lie there
and are so unspeakably
tired of being
- - -
You were
an impatient
and at times
doubled bear
who prepeared
your last plate
for a journey
without return

The sea at Trieste

You
infinitely
rolling
floor
of grey green
glass

with spray
from Aeolus´
siphon bottle

snort away
at the sun
setting west

Borderland 2

At first
I could not believe
my own eyes
when your hair
suddenly floated
down the sheet
and cataracted
to the floor
with heaving motion
sweeping aside
everything that was
in the way
before it
(your dear hair)
shattered the walls
of the room
and stood
trembling in the quivering
sun outside

But later
you explained
you had suddenly
found me dead
one morning in bed
at your side

Off day for Cupid

Today
my bow springs
wild shoots
with string
flat-tuned

Dear aching heart

tell me once more
about my yearning for
the sound of your vulva

about the tone you
called for when you
captured
my whistling arrows
on their wild
zenith-bound course

Spring Thaw

For the seventh day in a row
I left my room on Panic Street
melancholy, tango-like,
I walked into that crisis
pulled existence from under
my feet.
In an attempt to fetch
merriness I ran like mad
to the Pernod Palace
to have a glass, some glasses,
that is. It did not help.

When my then almost-dissolved me
half stumbled out of the Palace
and by pure chance ended
in the park across the street
came the revelation - and the miracle.
A generous, unsuspecting
fauna of toothless crocodiles,
vertigous condors, stooping giraffes
and aquafobic carps suddenly
showed up between the elm trees
and conferred upon me
power to pull myself
by the hair out of the cess pool.

There is room for everybode
in Grandfathers garden
was the message that ticked out
in my new high-spirited heart.
A Tibetan laughter (that in my
bewilderment I hid inside my hand)
surged from the brim of being -
to my lips. This must be what they call
a walk in the park, I thought
as I stood extant under the sky´s
vast circus dome.

Rock Coast in Spring

Mistreated
by months of darkness

you suddenly
sit there
wind-washed

at the grass´ edge

where the bear rock
plunges to the sea´s underworld

tuning the pulse again

The Thief´s Day Off

Just between us,
today I shall
steal a piece
of my life
as a thief
and that is all
I shall steal

today

I shall pay dearly
for goods I don´t need

I shall also give tips
generously
yes overtip
to the point of folly

I shall help
white-haired ladies
to cross the street
and willingly carry
their bags that
yesterday I would have
snatched with a wry
smile

all at the risk
that my life as a thief
may never again be
what it once was

Proposition 1

The art lies in
making
friendly
enemies

Wandering

A dizzying project

to go
on a life´s walk on Earth

from

the blood-warm
labia´s temple

to

the glazed
eye´s back room

Rowing class

You dip the oars
in water

a small grey bird
watches
perched on the gunnel

Legless woman

WORLD FAMOUS
travelling shows and
PRICE-WINNING
circuses with COUNTLESS
gold medals from
for instance
World´s Fair, Antwerp,
Golden Fair in Leopard Town
ALWAYS
had a legless woman
on show

To say that I
MISS
her
is perhaps to go too far

but I would still
very much
like to know
where she has gone –
legs or none
but the show must go on

The night wooer´s trip home

It smells of day
along grey roads

large houses
are turning small again

after
the night´s enchantment

Masturbation polka

Roger took Rita
down from the cupboard
where Rita always lay
glowing

and didn´t Roger ever
so carefully open Rita´s
rosy popocatepetl

and didn´t Roger pour
mild tender words
down into Rita´s
magma chamber

he did it steadily
and evenly until
the crater´s rim
closed in around
his quickened
voice –
& he was done

Confession

I sat distracted somewhat
and lazy
at the kitchen table
observing the drawing
on the wall beside the pantry

It shows a yellow dog
carries a bag for an old lady
across a green field
under an as yet partly uncreated
deep blue sky
while she flies bagless
and helpless above the horizon
as elderly ladies often do
in drawings like this

JOHAN 6 YEARS
it says in a spastic
child´s handwriting
in the right-hand corner
of this kidlike drawing

As I still distracted somwhat
and lazy
moved my glance
towards the window and saw
you out in the courtyard
with bag and all
on your way home
from the store
I suddenly
had this
resisistable urge
to run out and meet you
with an amorous yelp

because it´s the kind of thing
one isn´t supposed to do

The pictures

For the artist Eva Lange

To the undepicted
portals
where the limits to
the colours´ and surfaces´
secrets
defleat
graze the boundary
between darkness and light

To these frameless
windows
where the landscape´s lines´
sulkiness weighs against an
almost blooming ferociousness
in the figures´ hinted gestures

To these pictures´
borderless landscapes
I heard my eyes
bring
rest and
rage

Rendez-vous

If it is
a fact
I thought
the other day

that my mind
enables me
to think
about cosmos

is it not then likely
that a possible
or contingent
cosmic mind
is thinking about me
at the same time

If so
what would happen
in the self-same moment
these to thoughts
met there
and then

or has it
already taken place
I thought

not without
a certain anxiety

Delayed fun

The comic element
inside the tragic
fashion

usually
really swings
at its best
in forgotten
future

Litterary Consultation

An egg and anchovy
sandwich
is not very good
said the editor
and chief critic
to the poet

Filet of veal, truffles
on the other hand
he said
is good
and
starched damask
he sighed
silverware (no silver plate)
but -
let us say
a bottle of Chateau Petit-
Faurie-De Souchard -36
said the editor
and chief critic -
they don´t make wines
like that anymore
he said and stared
accusingly at
the poet
angrily
sadly almost

Pastime

Today I shall
buy a dozen
gentleman´s
handkerchiefs

lock the door

draw the curtains

sit down
comfortably
and weep
over my unhappy
and long-forgotten
loves

Proposition 2

Luckily
the Categorical
Imperative
applies
only to
Kantians

Souvenir

The other day I saw
a rock -
brought here from
the surface of the Moon

it was placed under
a powerful magnifying glass
in Eastman Kodak´s
planetarium
in Rochester,
New York, U.S.A.

apart from that
it was just like any other
rock

Notes after the Midsummer Party

Midsummer green beer bottles
in midsummer grass

Swift sparrow voices
eagerly perform
a foliage symphony
in the shrubbery
guides your thoughts
to the red currants
and gooseberries too
actually -
silently
grow towards
redemption and jam

Not to speak of
semi-dry white wine corks
in dewy groundscape

where you can sense
even the earthworm
must struggle to survive
underground

Rigmarole on Eternity

The scissors take the paper
The Paper takes the ashes
The ashes take naught
The Naught takes all

Status Quo

Jerusalem
ad infinitum

three crosses
on every hill-top

Orgasmos

Rising love fever
running with seven-mile steps
cutting the fawn´s pleasure short

Intuitive Assumption

The moment
of death

the fall
from time
to untime

has a
nutmeg scent

Verse for dead and other living poets

William C. Williams
Diane di Prima

did not lift a finger
to be here in these stanzas

they wrote them themselves
said the cat

Scales

This is a small world
she said
can you imagine
I met Owen
in Crete
this summer

This is a large world
I said - -
- larger than words can tell –

Elsie called
from Newcastle
yesterday

and told me, I said
that Annie was dead - -

Transitions

I always walk
new platforms

Leave foreign
train stations
behind

Never the same
as when I last left

In the beginning is the end

The omnipresence
of death creates
distinct figures
in birth´s
subtly wowen
fabric

© Erik Frisch 1993
Translated by Nail Chiodo

At the cat crossing

2008-04-25T13:01:00.001-07:00

Rats, the cat murmured to himself
(there were nobody else in the vicinity)

Rats, Mr. Boffin (the cat) repeated
irritatedly
standing somewhat
absent-minded
at the pedestrian crossing
marking the intersection
of Imperial Avenue &
Cat’s Alley
picking up his attaché case
from the battered yet shining sidewalk
with a slight shudder

No point in beating about the Bush
anymore
Mr. Boffin sneered
to himself
fervently

Rodents and vermin
(still no one in sight)
he said in a loud voice
scratching his loin fervously
while handing a dog beggar
a dime or dollar bill
with south front paw

Let’s piss the Bush down
from root and up
tail flagging
Mr. Boffin declared

My fountain pen is sitting in my hind pocket
which once contained a testicle
ready to sign any peace treaty
including cats and the like (humans)
and my underbrush rubber boots
are easily accessible
- - hand sewn by creator - -
Mr. Boffin confidently told himself
in a subdued voice

Before crossing the street &
entering the stationary shop
to look for the map
with the Bush
scrupulously traced on it
ready to pin point
with cattish fountain pen
the actual location
in case of amnesia - -

” Erik Frisch, 2003

The cat who shat on Baron von Munchhausen´s shoe

2008-04-25T13:00:00.000-07:00

The cat who walks by himself, and all places are alike to him.
(R. Kipling)

I, said the cat to his furry spouse,
have nine (or is it eight) lives to go - -
(I don´t count them that meticulously
anymore - being too old)
- - but you, Mr. Münchausen
pissing in your pants from fear to loose
your beloved breathing space on this
stinking planet (only having one of the above
mentioned lives left) created a monstrous lie
by pulling yourself, I have been told, by the hair
(with your own shivering hands) out of a swamp
- with horse and all -
somewhere in the lower part of lower
Prussia to save your single fucking life
intending to transform yourself into a teller of tales
- - even riding on a cannonball with flowing locks
to surmount a siege in lower Niedersachsen -

A constructor of myths, you were, Mr. M. - even
a notorious liar after your pitiful death -
creating an illusory delight for the European
self-conceit with syphilitic undertones
in your aftermath.
(I could - of course - also have mentioned
Indonesia, Surinam, Loconamia, Iraq, Honeyland, Burpshit,
Sweden, Shitomania and Patricia Onissella – bless her soul)
but I don’t
being a common creature with no need for
foresight and saintlyhood, just a mere cat, I don´t
stick my delicate and vulnerable snout into
other muckrackers’ business.

Riding on a cannonball (harr-harr!)

Riding on a smelly (ach, with unmentionable delight)
- and I mean smelly - tabbycat ball makes me feel wild
with sweet everlasting crushingly intestinity.
Mixing happinesss and sadnesss simultaenlousy -
growling with joy. But that is another story.
Always untold stories untellable -
Which reminds me - there are more stories
to be told.

So storytellers and liars: tell!
Even the above mentioned Mr. M. - tell your
cowardly tales.

Write; tell stories about us and the stinking
dumps in which we live. Tell about the furry, four legged
miaouing partcipants in this everlasting rat race
that never seems to end

(there I got her; or was it him? - oh what crunchy
delicate testicles !-- it must have been him – sim sala bim)

Rat off, baby, mouseingly, on naked feet
decapiatded & detailed, so rosily and sweet

Yeah, write,: you two legged cats - all but furry,
shivering in bed on beautiful winter´s days, not
gripping the chance to wake up to
the regular dimension stuffed with terror,
humiliation, disappointments, harassment,
ridicoulously barking dogs, arrows in the heart,
pain in the ass, crumbling love, partying vultures,
deserted vulvas, undernourished assholes, &
naked transvetites, the stupid neighbour´s stupid
cat (which actually showed up to be a dog),
dried up hydrocephali - and the like.

Write, you bastards!
My beloved homely stray dogs of
Passo Corese
Bark like mad &
write of Vivaldi - ridden by his
rheumatoid arthritis, of Leonardo da Vinci´s
white cane and opaque spectacles.

Write about love and ugliness!
& all the things in between
of hate and beauty and faulty mirrors.

Erect your pricky pencils!
and let your failing memory
entertain the crowd with lies unknown.
Fling your carpet into orbit and just let it stop by Venus´
left breast for a diminutive eternity, leaving a coma
oozing with the stuff that doubt is made of.

The cat is writing by himself, and all pages are alike to him.

Grope for your pencils, just landed in the outskirts of
Kuala Lumpur - having been through a rough treatment
in the cosmic bidét. Pick them up and write lies so immense
they become true. Don´t listen to your non-exsisting inner
voice. Listen to your utter despair, and let it fecundate
(with tender paws - - and merry genitals) the subsiding Earth.

Put, with a light lovingly touch, your lips to your whizzing
Mother´s deep-sea-, mountain-, plains-, volcano inflicted
body and suck the wisdom out of her innermost cunt.
Not for enlightenment´s sake, but for the sake of true
endarkenment that will push you (ever so lightly) towards
the fountains of the river Nile of the mind.
Stay, stay - lay, lay and wait for the first sparkle of the
never failing morning light - sparrow-shaped as it is…

Lock up your thoughts for a billionth of a second raised to
the 12th power, and experience a cat´s life - and death -
beeing in the neighbourhood of a sweet and orderly scented God

Keep on lying Mr. Münchausen; you have filled me with rage
and amusement. So be it. So has Jorge Luis Borges &
Billy Evans
But I will never unlick the shit I
providently placed on your enchanted,
seductive shoe mr. M.
No way.

* Erik Frisch

The questions the Cat didn´t ask

2008-04-25T12:59:00.000-07:00

Are you a tidy, likeable human being?
Do you hide your anxiety behind small talk and matter of course nonsense?
Did your, at one time, lover bite your nose resulting in a swollen pear in your face?
Are you a liar i.e. writer/author/story teller?
Do you wash your ears regularly?
Are you really writing this?
What fucking time is it?
Where have all the flowers gone?
Why is a cat a cat and not a human being?
Why is a human being a human being and not a cat?
Why do you write about cats all the time?
Is Gato Barbieri a better sax player than Gerry Mulligan?
What happened to Monica Vitti?
Why are you so fucking complicated?
How come apples rot on their limbs if not picked?
Why do you write this shit?
Can you produce one good reason not to commit suicide?
Why am I a cat?

” Erik Frisch

The Roman Woman

2008-04-25T12:58:00.000-07:00

Being a stalker
Of Roman streets
With no intention
To be anything
But an object
Fulfilling the picture
At the end
Of my ocular
Tunnel

She is a
Construction
Sporting my
Egotism
Happily unaware
Of my consistent stare
Thereby cosily
Creating her own freedom
Outside vulgar existence

Maybe tending
Her customers
From behind a
Pharmacist´s counter
Somewhere down the Corso
Dressed in white gown
In order to utterly
Lock me up behind
The prison bars of my eyes

Or
Smartly dressed
And fragrantly
(nose entering scene)
Crossing Piazza Repubblica
In between traffic lights
Lightly touching my
By now
Shivering thigh

It is my privilege
To create
The Roman woman
(who probably was born
in Trieste or Padua)
In my picture
To make the whole thing
Flow diligently
Smoothly and stimulantly

Apologies aside
The Roman woman
Is not my woman
She is the feminine
Wonder belonging to
Rome itself
Only let out of the bag
Like the cat
When called for

Reluctantly
Displaying her shadowy armpit
(if you are lucky)
Her subnavel continent
Her breasts of fire
With nipples pointing
At Venus and Jupiter
Scooping the Universe
For a helping of eyes and tongues

Erik Frisch

Translated by Nail Chiodo

Den romerske kvinnen

2008-04-25T12:57:00.002-07:00

Den romerske kvinnen

Som bygangsmann
I romerske gater
Uten andre intensjoner
Enn å være et objektiv
Som sikter mot et fokusert
Bilde ved enden
Av min egen okulare tunnel

Ser jeg henne bare
Som en konstruksjon
Av former som bygger
Et stillas
Til støtte for mitt Selv
Der hun lykkelig uvitende
Om mitt stirrende blikk
Ånder inn sin egen frihet
Uavhengig av en
Omgivende og tilfeldig eksistens

Kanskje er hun en av dem
Som ekspederer sine kunder
Bak en apotekerdisk
Et sted på corsoen i Roma
Dekket bak et nyvasket og
Stivet apotekerforkle
Som greier å låse selve meg
Inne bak mine egne øynes gitter

Eller kanskje
Er hun bare pakket inn i
Motens smarte univers
Omgitt av en sky av vellukt
(her kommer nesen inn i bildet)
Der hun står på nippet til
Å krysse Piazza Repubblica
I virvaret av trafikklys
I det samme som hun
Sommerfugllett
Avstandsberører det som nå er blitt
Til mitt skjelvende lår

Det er mitt privilegium
(sier jeg riktig eller uriktig til meg selv)
Å skape den romerske kvinnen
(som statistisk sett kan være født
I Trieste eller i Padua)
I mitt bilde
For å få det hele
Til å flyte ubesværet av sted
Oljeglatt og eggende

Men alle insisterende
Forklaringer til side

Den romerske kvinnen
Er ikke min kvinne
Hun er det kvinnelige under
Som tilhører selve Roma
Og bare kommer ut av sekken
Slik katten gjør
Når man roper på den
Om den lyster

Men altså her og nå i Roma
Med en nesten hellig
Utsikt til den mørke
Armhulen hennes
(hvis du har flaks)
Og ned til det underliggende
Navelkontinentet hennes
Og opp igjen
Til barmen som blusser som ild
Med brystvorter som peker
Mot Venus og Jupiter
Mens de sultent saumfarer
Resten av kosmos på leting etter
En porsjon
Lekne øyne og lattermilde tunger

© Erik Frisch

Helgenen

2008-04-25T12:57:00.001-07:00

Når jeg tenker meg om

så er jeg ikke lenger

den ynkelige drittsekken

jeg pleide å være til daglig,

som

la oss si

i går

Nå har jeg nemlig forvasket

den skrukkete huden min

og levert den

inn til rensing

slik at den den kan legges ut

til salgs på torget med

meg selv som garantist,

og kanskje kan jeg komme til

å bli gjenstand for en god handel

uten at jeg lenger trenger

å delta på, hva skal vi si,

et personlig plan?

Så nå

er jeg altså

blitt kvitt

den bedrøvelige huden min

men - - men

hva med balsameringen

av innvollene mine

kravebena

ballene &

det halvhjertede smilet

som jeg alltid smilte

til alle og enhver;

ja, og så armhulene, og

nyrene, for ikke å snakke om

den mishandlete leveren min?

Ja, lykke på reisen!

Men, så la dem få hvile, da

alle disse intestinale

bevisene

på menneskelig skrøpelighet

Hadde det vært opp til meg

så skulle de ha vært innhyllet

i okerfarget fløyel

og ligget tett opptil

- ja inntil, vil jeg si -

Carlo Gesualdos borggård

i Avelino

slik at Guds ravner kunne

hakke i dem

og pilegrimer kunne

beundre

denne ansamlingen av

hellige etterlatenskaper

og høyakte dem

i eoner fra nå

og frem til en udefinert,

usagt tid

For jeg er nemlig den

egenforklarte

uflaksens helgen,

avnyret, leverløs

og leveringsferdig

til dem som vil ha meg,

radbrukket og ufrivillig smilende

kan jeg beundres

på styggpene markedsplasser

verden rundt

sammen med andre

hellige idioter

på steder som

Tulling-torget, Rampadara,

Reghudafhan, Ta-meg-i-ræva,

Crocorhino, Drit-i-det;

ja, i det hele tatt på alle steder

som heter Overalt.

Å ja, som egenforklart helgen

har jeg år etter år

måttet menge meg med folk

som med vellyst lot seg friste av

størrelser som

vår fader i Roma, Muhammed i Mekka,

Siddharta i Gruamnmekholdekol,

og kankje enda mer av

de visjonære horene i La Plata -

og de søte,

å så søte, og til og med vakre,

småpikene og tilgivende ludderne

i de stille nattlige gatene

i min egen hjemby Oslo,

men som aldri lot seg friste av meg

- - -

Jeg er,

for å si det på en annen måte,

den søvnige banalitetens helgen -

alt det vonde som ingen

ikke engang tør nevne

for seg selv

Jeg er det

evig vandrende og

overhørte orakel i ånden

Som eier det usagte;

og de hemmelige

sannhetene som er til salgs

til alle tider

på tyvenes markedsplass - -

Erik Frisch 2010

The Saint

2008-04-25T12:56:00.002-07:00

I am,
by the way,
not the pitiable bugger
that I used to be,
like,
say, yesterday

I have
prelaundered my
crumpled hide
and delivered it to
the cleaners
for them to sell it
at the flea market
on my behalf,
so that they will get a price
amounting to the ultimate deal
without my participation

So now
I have gotten rid of my
unfortunate skin
but
what about the embalming
of my intestines
collar bones
balls &
halfhearted smile;
or of the armpits
& ugly,
devastated liver?

Good riddance

Let them rest
in ochrecolored velvet
in the vicinity of
Carlo Gesualdo’s courtyard,
for ravens to pick at
and pilgrims to admire
unknown eons from now.

I am the Saint
that you have been looking for
among dustbins
and cat dynasties in
Largo di Torre Argentina

I am the
self-sanctified
Saint of bad luck,
dekidneyed, delivered,
and dismembered
to be displayed
in jolly marketplaces
along with similar
holy crackpots
in such locations
as Moroney, Rampadara,
Reghudafhan, Grabmyself,
Crocorhino, Shitealong,
& all over the place.

Sanctified by myself
because nobody else
was ever tempted to do so,
including Big Daddy in Rome,
Mohammad in Mecca,
Siddharta in Gahumkrionanga,
the whores in La Plata --
not even the sweet hookers
in the lonely streets of my hometown

I am the Saint
of common sanctity,

the unknown
and lingering
Soothsayer
of auctionable truths

© Erik Frisch

The Writer’s Day Off

2008-04-25T12:56:00.001-07:00

Not one word
is to be written today
like the words
you see here

- - so is it impossible
for any writer
to write a poem
about the writer’s
day off ?

Yes/No

Being a sorcerer
like most writers
I abruptly
dodge this
Aristotelean
contradiction

So be it

& no murmur
not even a burp
fart or cough
is going to escape my
literary body today

Nothing but silence
will ring in
good peoples ears

& The poem called
“The Writer’s Day Off”
will be presented
to blind onlookers
deaf listeners
and unknown geniuses
and the like

While silence can only
be described
by silence itself

So what you
seemingly
see/hear here
is but a dream, baby

Mannen som snakket med trær

2008-04-25T12:55:00.001-07:00

Jeg hilser og hyller dere
alle hederskronte
trær
som står så stille
der i skogen
og bare er

Jeg priser
alt det tause storsinn
som dere skjenker
for eksempel
skoggangsmannen
til en velfortjent
og gangbar trøst

Der han uten store
mål og
uten enda mindre mening
vandrer rundt i dette
jordens paradis
sommer
vinter
vår og høst,

sa tremannen
og gjespet høyt og hemningsløst

Ja, dette er et snodig dikt
om en underlig
og halvveis trehendt mann
som halter på kommando
når det passer ham; som
er skjelven og passe dum
når han mangler alburom -
og ubehjelpelig - - og sær

Og når viktige ord skal sies
så roper han dem ut i rommet - -
ikke med adresse til menneskeartens
lille krets - men til bærbusker, og
or og ask og lønn
og skjebnetunge bjerker
og andre uskyldsvakre trær.

©Erik Frisch 2008

Tullevers

2008-04-25T12:42:00.000-07:00

Fiskens aftenbønn

Jeg er en liten fisk
som ble fisket av en fisker
og nå er jeg
i en kum med vann
på en fiskehandlerdisk
og jeg hvisker
til alle barn som går forbi

Kjære vene
vær så snill
jeg vil ikke serveres
med poteter og med dill

Og akkurat til deg
som går der nå
så vil jeg gjerne si:

Hent en fiskekjele
med litt sjøvann og litt tang
hjelp meg oppi den
og bær meg så forsiktig
mot det store havet
til du hører fiskekorets klang

Legg meg pent blant hvittinger og kolje
men ikke hos min stakkars gamle venn
som før han visste ordet av det ble sardin i olje

Hvis du nå gjør alt som jeg har sagt
så skal du få en ekte fiskedrakt
og du skal få en fiskestang, et flyndregarn
og en gullforsølvet kaviarbeholder

Å kjære lille barn som går forbi
jeg ber deg: bær meg frem
til fuktigheten i mitt våte hjem,
for jeg vil ikke ende opp som fiskeboller

Hesten som visste råd

I Torggata bodde en hest
som var omtrent som hester flest
men litt underlig var det jo
at han ikke hadde hestesko

Så når han kledde sine føtter
tok han fire store hasselnøtter
som han knyttet på seg med besvær
for å varme sine veldig kalde hestetær

Hva lå i den bitte lille esken?

I den store esken
lå en mellomstor eske
og i den mellomstore esken
lå en litt mindre eske
og i den litt mindre esken
lå en enda mindre eske
og i den enda mindre esken
lå en liten eske
og i den lille esken
lå en bitte liten eske
og i den bitte lille esken
lå det –
ingenting

Elefanten Abel

En skogelefant som het Abel
var meget fornøyd med sin snabel
når han ga den beskjed
så hogde den ved
og la den pent i en stabel

Den bengalske tiger

Det var en tiger fra Bengal
som hadde fjorten kroner
i lønning hvert kvartal

For pengene han sparte
han kjøpte rett og slett
en tigerstripet slikkepinne
og et bengaltigerportrett

Rumpetroll på do

Det var en gang et rumpetroll
som måtte sånn på do
det trykket og det presset
alt det kunne
men det kom jo ikke no’

Men plutselig så løsnet det
og ut kom kjøttkakene og soppen
og rumpetrollet tenkte
jublende og glad til sinns – jeg
bæsjer jo med hele kroppen!

Kannibalen Hannibal

Det var en gang enn kannibal
(han het forresten Hannibal)
som plutselig en dag
ble bedt på karneval

Han tenkte: Gid hva skal jeg være?
for sjørøver og prest og katt og hane
er visst gammeldags
og det er altfor stort å være fotballbane

Men hvorfor ikke være menneskemat
en treretters med knesalat
for menneskemat er godt
det har selv sultekunstnere forstått

Som forrett kler jeg ut meg selv
som ankelpudding med buljong og albuskjell

Til hovedrett jeg tar på meg en drakt
bestående av leggmuskler og hårets prakt

Og hva jeg så serverer til dessert
det blir en blanding av neglebitt og lilletær

Tretoppens luftferd

En tretopp satt under en skjære
men med ett fløy tretoppen vekk

Ja vel, tenkte skjæra
den lander vel snart den toppen

og setter seg under en trost
som med skrekk
får føle tretoppers flukt på kroppen

Soldat Propp

Soldaten Propp
var skytter i en skytende soldater-tropp
hvor alle skjøt i hytt og vær
med sine smellende soldatgevær

Når generalen sa: nå skyter vi
gikk disse ord soldaten Propp forbi
han ville ikke skyte folk og fe
han ville heller spise marsipan og le

Men sånne ting var strengt forbudt
her handlet det om kuler og om krutt
og soldat Propp fikk kjeft og pryl
som han tok i mot med skrik og hyl

Da tenkte soldat Propp nå er det slutt
jeg bruker marsipan som krutt
og den som skytes ned og faller da
blir fort i godt humør og kjempeglad

Det går rett og slett ikke an

Det var en katt som het Hund
og en hund som het Katt

Og når det var dag
så trodde de begge at nå er det natt

Og når det var påske så sa de:
ja, nå er det jul

og så de en rød- eller grønnfarge
mjauet og bjeffet de: se den er gul!

Hvorfor var de så rare -
Herr Hund som var katt
og Herr Katt som var hund?

Det æ’kke så rart i grunn’

For hvis en baker var kaker
og din kone var din mann
så hadde vi ganske enkelt
bodd i bakvendtland

Se opp for lommetyven

Lommetyv er på hogget
sto det i byen på en plakat
han er helt umulig å stogge,
så ta deg i akt kamerat!

Og ganske riktig, det stemte
for da jeg endelig kom hjem
til min lille hybel i femte
så hadde jeg ingen lommer igjen

Alle sto på alle

Elefanten sto på bakken
og nesehornet sto på elefanten
og flodhesten sto på nesehornet
og hesten sto på flodhesten
og kua sto på hesten
og sauen sto på kua
og grisen sto på sauen
og geita sto på grisen
og hunden sto på geita
og katten sto på hunden
og musa sto på katten
og - - glefs sa katten
og tok musa
og nå var det plutselig katten
som sto helt øverst
og beundret den fine utsikten
over land og by
mens elefanten stakkar
begynte å bli litt skjælven i knærne

Nesehornet Bjørn

Nesehornet Bjørn
var plaget svært av snue
og når han skulle nyse
så hentet han sin frue

Og fruen som het Mia
var meget omsorgsfull,
hun diltet hjem og fant
en diger nesetørkerull

Når Bjørn så nøs
med dunder, brak og bulder
med nesetørkerullen klar
sto Mia ved hans skulder

Straks nesetørkingen var over
og han fikk summet seg
og knyttet sko’ne
så spilte Bjørn fanfarer
på sitt nesehorn
til ære for sin snille kone

Katt om dagen –
men løve om natten

Min beste venn er katten Pus
som daglig rusler rundt i mitt hus
med krumpipe, slåbrok og tøfler,
mens han smasker på mysost og trøfler

Men når det blir ettermiddag og det blir kveld
så mumler han liksom høyt for seg selv:
nå er det på tide å tenke den tanken
at nå får jeg ta på meg løvemanken

For Pus han er katt han
om dagen
men løve om natten

Når mørket til slutt faller på
så lister’n seg, å, så forsiktig på tå
for å skremme en liten og skremme en stor,
for å skremme sin farfar og morfar og mor

Så titter han skummelt frem bak en haug
og skremmer en mus med et løvebrølmjau
så musa mister sin regnværskalosje
og kaster seg inn i nærmeste drosje

Snart flekker Pus sine sylskarpe tenner
og skremmer en spurv og en hel flokk med ender
som flaksende flykter til øst og til vest;
åj, det er fælt å bli skremt – men å skremme er best

Om litt blir han sliten og tar seg en pust
for han traff på en hund som var litt av en dust
den var umulig å skremme, ville rett og slett leke
var uten den minste løverespekt, det elendige kreket

Til slutt gryr det av dag og natten er over
så det er vel på tide at løvene sover
sier Pus litt fortenkt og trist til seg selv
for morgenen er jo løvenes kveld

For Pus er katt han
om dagen
men løve om natten

Min beste venn som er katten Pus
er snart igjen på plass i mitt hus
med krumpipe, slåbrok og tøfler
mens han smasker på mysost og trøfler

For Pus han er katt han
om dagen

og løve det er han
bare om natten

den snodige katten

Men så ikke slå, da vel!

De voksne sier alltid til meg:
du må ikke slå
de som er mindre enn deg

Men da må jeg virkelig spørre
er det no’ bedre
å slå de som er større?

Spøkelseshistorie

Det var en gang et spøkelse
som het Fernando Beck

Han var en kløpper til å spøke
og spøkte villig vekk

Men problemet med Fernando
som ellers var så kjekk

var at når han så seg selv i speilet
så besvimte han av skrekk

Bomtur

Jeg går en tur på loppemarked
for å kjøpe meg en dress
med blanke knapper, bukseoppbrett
og en rett og knivskarp press

men dressene er utsolgt
og jeg blir veldig lei
her har de bare kortbukser
som ikke passer meg

jeg leter høyt og lavt blant tekopper
og såleløse sko og masse gamle klær
nei, dette var et sjabert marked
- og lopper!!
det har de iallfall ikke her

Far og mor og jeg
og alle de andre

Far er over mor
og mor er over meg
og jeg er over katta
og katta er over musa
og musa er over osten
og osten er over fløten
og fløten er over mjælka
og mjælka bare henger
og dingler i juret under kua
som står og koser seg
og spiser det
grønneste gresset
på verdens
grønneste eng
mens hun tenker fornøyd:
jeg er ikke over noen
jeg

© Erik Frisch